Vi er en oljenasjon, og det skal vi være til Dovre faller. Eller i hvert fall til det blir slutt på olje. Noen får dette til å høres ut som evigheter, til tross for at selv de mest optimistiske analysene av eksisterende oljereserver i havet begrenser seg til tiår.

Svein Ludvigsen, tidligere stortingspolitiker (1989-2001, for Høyre) og fiskeri- og kystminister (2001–2005) skriver i dagens Nordlys en kommentar med overskriften «Om å få i både pose og sekk», der alle skeptikere til å borre etter olje i nord får passene sine ettertrykkelig påskrevne.

Hadde man ikke visst bedre, kunne man tro at kommentaren var skrevet av en nylig tiltrådt olje- og energiminister.

Ludvigsen er gjentagende opptatt av at motstanderne av boring i nord må ta konsekvensene av sin skepsis. Hele to ganger påpeker han dette, at de som er mot oljeboring må ta konsekvensene av sine standpunkt.

Han refser dessuten fiskerne med å svinge pisken og si (sitat) «realiteten er at fiskerne gjennom tidene har vært slemmere med havet og fisken enn norsk oljeindustri».

I tillegg har Ludvigsen en enorm tro på naturen, uansett hvor ille det skulle gå under utvinningen, fordi (sitat igjen) «naturen har en fantastisk evne til å reparere seg selv».

Her er det jaggu mye å tak i. Nå kan jeg ikke se den store, åndelige verdien av å rangere hvem som har vært mest slem med havet og fisken, av norske fiskere og norsk petroleumsbransje, men siden Ludvigsen åpner opp denne søppelbøtta, kan det være greit å ta tak i det.

Overfiske, ulovlig dumping av fisk, søppel fra både fiskeflåte og oppdrett osv. Det er mye kritikkverdig å ta tak i, og hvis det er dette Ludvigsen sikter til, er jeg enig i masse av det. Det er likevel ikke slik at den ene fremstår prektig, bare for at den andre part har gjort noe galt, noe som er elementær barnepsykologi.

Derfor skjønner jeg ikke hvor han vil med en retorikk som indirekte henger ut fiskerne som slemme. Det er spesielt umusikalsk når det kommer fra penna til en tidligere fiskeriminister, som attpåtil er fra Sommarøy.

Man skal dessuten være ganske blåøyd for å se på petroleumsindustrien som en slags uskyldsren, marin Mor Teresa. Hvis man ser på hva fiskerne har gjort med havet gjennom tidene, altså i mange tusen år, og måle det opp mot oljeindustriens knappe 40 år med aktivitet, trenger ikke sistnevnte klaske seg så altfor bryskt på brystkassen, den heller.

Nå har vi vært relativt skånet for de aller styggeste utslippene langs norskekysten, men senest i 2007 og 2008 hadde vi alvorlige utslipp på Statfjordfeltet. Og det kan godt skje igjen, i mye mer sårbare områder.

I tillegg kommer miljøkonsekvensene forbrenning av olje medfører. Her er selvsagt ingen av oss uskyldige, men det er nå engang petroleumsbransjen som er avsendere, uansett hvor mye slemmere kineserne er enn oss.

Ifølge Miljødirektoratet har den gjennomsnittlige surheten i havoverflaten økt med 26 prosent på verdensbasis de siste 200 årene. Anslag fra statsansatte forskere viser at Norskehavet har blitt 30 prosent surere bare de siste 30 årene.

For ikke å glemme de enorme bergene med plast og mikroplast som ligger ute på havet og kveler liv over hele kloden. Plast er et direkte produkt av petroleum.

Og da har jeg ikke engang begynt å problematisere seismikkskyting, som i seg selv fortjener en egen kommentar.

At naturen har «en fantastisk evne til å reparere seg selv» er helt korrekt. Det er utrolig hvor mye juling den har tålt. Men er dette noe vi skal teste ut, og finne det endelige smertepunktet til?

Naturen utsettes for et stadig større og samlet press, og hvis vi ikke snart er forsiktige, kan hele byggverket kollapse. Og den dagen naturen ikke reparerer seg selv på fantastisk vis, er det for sent. Da er både fiskere, oljearbeidere, undertegnede og Svein Ludvigsen fortapt. Uansett hva noen av oss mener.

Det er heller ikke sånn at en massiv utblåsning i områdene rundt LoVeSe bare vil reparere seg selv. Det er meget mulig at noe torsk vil klare å rømme fra et utslipp, men dét er ikke stoda for alger, plankton, skalldyr, koraller, bunndyr, sjøfugl og alt det andre som lever i de svært spesielle og sårbare områdene i og rundt LoVeSe.

Ei heller om det skjer tett opp mot iskanten. Havforskningsinstituttet, de partybremsende mørkemennene og -kvinnene, tegner dystre bilder av slike verst tenkelige ulykker.

Og slik kunne jeg fortsatt. Det mest problematiske med retorikken til Svein Ludvigsen er likevel forsøket på å skape steilere fronter enn hva tilfellet er, at det er et helt unyansert svart/hvitt-klima i debatten.

Det er en hersketeknikk som brukes ofte av den sterke oljelobbyen, der man prøver å få motstand mot boring utenfor LoVeSe til å høres ut som man er imot å bo i velferdsstaten Norge, enn si bruke fossil energi overhodet.

Det er de færreste som vil skru igjen alle oljekranene i morgen. Vi har dessuten allerede olje- og gassaktivitet i nord. Men det er et stadig voksende flertall som ønsker at noen helt spesielle områder skal vernes for evig og alltid, simpelthen fordi de genererer fornybare ressurser vi kan høste av inn i evigheten, og ikke bare de neste 50 årene.

Ludvigsens retoriske hovedpoeng er en utfordring til å be motstanderne si hvordan Norge skal klare å opprettholde dagens velstand de neste 50 årene, uten å pumpe opp all oljen vi har tilgjengelig. Fordi det er oljen som har gjort oss så lykkelige og rike som vi er i dag.

Norge er et rikt land, og mye kan tilskrives oljeinntekter. Men hvis vi først skal gå inn på hva denne nasjonen er bygget på, hvorfor det i utgangspunktet har bosatt seg folk langs kysten i tusenvis av år, er styrkeforholdet mellom fisk og olje brutalt i disfavør oljen.

Og da ser jeg boomerangen sveipe over hodene til motstanderne, mens den returnerer til Ludvigsen og spør «Men hva skal vi leve av den dagen olja er slutt, og vi i forsøket på å hente opp siste dråpe ødela fiskeriressursene våre?»

Norsk olje skaffer staten enorme inntekter, og disse investeres i landet, mens masse penger syltes ned i form av verdipapirer. Men fisk er mat. Og mat kan vi spise. Derfor har vi høstet av den i tusenvis av år. Det er så lett å glemme.

Konsekvenser kan være så mangt. Å ødelegge evigvarende matressurser er ett eksempel. Å gå glipp av ikke-fornybare ressurser er et annet.

Spørsmålet er hva man skal tørre å risikere. Nå, og for våre kommende generasjoner.