(Teksten er skrevet til et jubileumsbilag for klubben, som utgis på papir denne uka, og gjengis her digitalt med klubbens velsignelse)

Jeg elsker Fauske/Sprint, og jeg har alltid gjort det. Jeg vet ikke hva det vil si å leve og ikke elske Sprint, fordi jeg har gjort det hele livet mitt.

Det er den fotballklubben jeg har holdt lengst med, og jeg fikk det inn med morsmelka. Den logoen som nå pryder klubben på offisielt vis er det moren min som har revidert og tegnet, og tallet 1937 er tegnet med hennes sirlige håndskrift.

25. april 1937 ble Sprint stiftet. I dag er klubben 80 år. Da må man mimre litt.

Jeg har selv spilt noen hundre kamper for Sprint, men aldri for A-laget. Jeg var ikke blant de beste heller. Broder’n var mye bedre, og spilte på kretslaget, men i motsetning til ham var jeg for treg.

Jeg har derimot tilbragt mye tid sammen med A-laget, som uoffisiell maskot, da faren min trente dem i noen hektiske og minneverdige sesonger. Det var den gjengen, og de historiske årgangene, som hadde startet sammen som guttelag, og som over noen få år erstattet hele A-laget, minus Arild Bjørnbakk og Kyrre Kaptein Karlsen. De ble med videre. Selvsagt ble de med videre.

Gutta på dette laget var mine aller største helter. Pappa elsket å fortelle meg om da jeg var knøttliten, og han forsiktig drev og skjøt en femball i lær mot meg, som grunnleggende keepertrening.

Han byttet mellom å være Gerd Müller, Eusebio og Johan Cruyff (jeg må være en av dem som har reddet flest skudd på mål – altså kvalifiserte målsjanser – fra denne fryktede trioen), og da han spurte meg om jeg ville være Ray Clemence, Gordan Banks, Gilmar eller Sepp Maier, blånektet jeg alltid.

For jeg ville være Bjørn Karsten (Leirvik). Selv i det imaginære universet, og med muligheten til å velge fritt blant alle verdens største legender, ville jeg være Sprint. Klart jeg ville være Sprint.

Jeg vokste opp med Sprint, og var ofte med pappa på treninger, treningskamper og kamper, både hjemme og borte, og familieferiene ble alltid lagt opp etter hvor det skulle være treningsleir.

LEGENDENE: Juniorlaget, fra 1980, rett før de overtok hele A-laget. Faren min er den eneste på bildet med skjegg. Keeperhelten Bjørn Karsten Leirvik helt til høyre i bildet. Selvsagt med bart.

Den strenge blandingslukten av skokrem, Thermal, tigerbalsam, og de svette strømpene til Lars Bang (som i 1986 ble cupmester for TIL!) og andre Sprint-legender, gjorde at nesen min var mer eksponert for stramme lukter enn det en gjennomsnittlig og garva blåmuggostekspert i Frankrike opplever gjennom et langt liv.

Livet i disse garderobene lærte meg masse som alskens teoretisk kunnskap man aldri vil erverve fra en skolebenk. Om kollektivet, om fleip, om å støtte hverandre i motgang og å feire hverandre i medgang. Og at det tar tid å oppnå noe.

Da denne gjengen ble mannfolk, og de begynte å slå Glimt og Grand fortjent, var det ikke noe jævla mirakel. Men det var et drillet kollektiv som hadde opplevd masse sammen over mange år, som hadde løpt en helvetes masse vinterstid og spilt fotball med livet som innsats og ispigger skrudd i skoene, som hadde knust kraniene sine mot konstruksjonsbjelkene på ukentlig basis i den feildimensjonerte, asfalterte og is-laminerte Plasthallen.

Og jeg lærte masse om bannskap og tabuord som ikke sto i ordboka. Da jeg var sju år, behersket jeg stødig bruken av samtlige nordnorske gloser som innbefatter relasjoner til både det mannlige og kvinnelige kjønnsorgan.

Når Bjørn Are Melvik gir deg en femmer for å riste livskiten ut av ei uåpnet colaflaske, som eies av John Erik Østrøm eller Paul Yngve Larsen, er det mye alternativt språk som kommer ut i andre enden.

Jeg blir nostalgisk og mør av å tenke på denne tiden. Selv om man var redd både veiskrapa, det myndige blikket til Kåre Nylund, den grove rullingsstemmen til formann Alf Eide, og litt for atomkrig, var dette en utrolig fin tid.

Kulminasjonen av lykke var da Sprint omsider slo Langnes 3-0 på hjemmebane og vant seriegullet høsten 1982, og pappa måtte ta skjegget, som han hadde lovet, og da Harstad-laget Landsås noen uker senere ble beseiret over to kamper i kvaliken, og opprykket var et faktum, gikk pinadø barten også.

PAPPA: Eller Arve Holstad, om dere vil. Sprint-trener i flere perioder, og hadde også masse kamper for klubben som spiller. Foto: Arild Bjørnbakk

En av disse var Per Harald Kristiansen, eller «Bobbo», som han ble kalt av mange. Per Harald hadde downs syndrom, og alle på Fauske visste hvem han var. Han var andredirigent i korpset, han jobbet på Bokhandelen og han var uoffisiell manager for Sprint. Alle kjente til Per Harald.

Pappa tillot oss ikke å si «Bobbo». Per Harald var navnet, og vi skulle vise ham den respekten å titulere ham med hans ordentlige navn. Per Harald var en del av Sprints sjel.

På kampene sto han alltid på midtbanen i den beige frakken sin, på motsatt side av der treneren og reservene satt. Alltid gestikulerende vilt med armene, mens han ropte stramme korrekser til både med- og motspillere, for ikke å glemme dommeren, som ofte fikk kjørt seg av Per Haralds vrede og patriotiske engasjement.

Og spesielt om motstanderen var Saltdalskameratene og Frode Monsen & co. satt og slengte dritt fra sidelinja. Da kunne man se det lyne fra øynene på Per Harald.

SPRINTS MANAGER: Per Harald tar imot sin hyllest fra folket, etter å ha ledet Sprint til nok en storseier. Foto: Bjørn Are Melvik

Noen ganger hendte det han diskret klarte å tuppe ballen inn på banen, for å unngå innkast til motstanderen, og en gang fikk han sågar gult kort av den myndige bodødommeren Halvard Johansen, for å gå inn på banen i et raserianfall.

Det var kult av Johansen, for det hele ble gjort med et smil, til overbærende og forsiktig applaus fra publikum. Per Harald tok det gule kortet på det dypeste alvor og trakk seg da umiddelbart ut av banen. Fotballreglene hadde han respekt for. Sånn var det den gang.

Før hjemmekampene fikk også Per Harald lov å være til stede i garderoben, i det aller helligste, men fikk også beskjed om å forlate lokalene i kvarteret før kamp. Det var en deal han var omforent med. Pappa skulle ha en siste peptalk med gutta, og nå skulle de taktiske detaljene terpes på, pedagogisk illustrert med 22 røde og hvite magneter på et grønt magnetunderlag, som forestilte en fotballbane. Da var det dørgende stille, bortsatt fra én mann som snakket autoritært.

Pappa hadde mye stemme, var en temmelig bestemt herremann, og nå var det ramme alvor. Men etterpå var det ofte satt av et minutt til Per Harald, der han – med dirigentarmene sine og et voldsomt engasjement – sa hvordan han mente det skulle gjøres.

Og det fungerte åpenbart, de vant jo serien og rykket opp. Da opprykket var et faktum, ble også Per Harald båret på gullstol rundt på grusbanen og kastet gjentagende ganger opp i lufta av spillerne, som om han var en lokal Bill Shankly.

Det hendte av og til at Per Harald kom hjem til oss dagen før kamp og snakket taktikk med pappa. Da satt de i yttergangen i Aspveien 3, eller på en benk på utsida, og flyttet på de små magnetene, mens det ble utvekslet taktisk ekspertise og teorier på hvordan motstanderen skulle knekkes neste dag.

Per Harald gjettet forresten alltid på kalasseier for Sprint. 4-0 eller 5-1. Selvsagt gjorde han dét. Og på den tiden fikk han ofte rett.

Han mente oppriktig at han var manager for Sprint, og Sprint lot ham være det. Han ble invitert på årsfestene, og holdt også taler på flere av disse. Det digger jeg at Sprint gjorde, at de behandlet ham med denne respekten, og lot han være klubbens hemmelige manager.

Per Harald selv hadde nok en distinkt en idé om at det var slik det hang sammen også, men etter opprykket var sikret, sesongen var over, og pappa hadde fjernet både skjegg og bart, kom han på besøk til oss.

Han skulle snakke med pappa, og følte det var på sin plass, og på høy tid, å fortelle Arve Holstad at dette festfyrverkeriet av en sesong muligens også skyldtes innsatsen til andre enn den uoffisielle manageren Per Harald Kristiansen, altså han selv.

Han ville rett og slett takke pappa for hans bidrag, og ville sågar gi ham lønn for innsatsen. Det hjalp overhodet ikke å si at han allerede hadde fått lønn av klubben, riktig nok en beskjeden en, men likevel. Sprint hadde gjort opp for seg.

Per bare fnyste av dette. Her var det ikke snakk om formaliserte forhold, men om det interne maktspillet på klubbens toppnivå. Fra en sjef til en assistent. Rett skulle være rett, og nå var det oppgjørets time. Så Per Harald rakte fram handa si og slapp en femmer ned i pappas fang. Pappa tok imot femmeren, takket ham hjertelig, og puttet den ned i lomma si.

Som de fleste barn har jeg alltid vært veldig stolt av faren min, og hans innsats for Sprint er alltid noe jeg har følt en udelt stolthet for. Jeg digger at han var med å skaffe klubben suksess, at han ryddet opp i gamle maktstrukturer og gikk i strupen på den hjerteløse praksisen Bodø/Glimt drev med i form av topping av miniputtlag, der eliter og etternavnene på guttunger skulle avgjøre deres skjebne i sosiale lag.

Likevel er inkluderingen av Per Harald inn i Sprints indre gemakker på sett og vis det aller stiligste. Og jeg digger at pappa takket og tok imot den femmeren en høstdag i 1982. Når klubben nå feirer 80-årsdag, synes jeg dette er fint å dvele ved.

Og det er også noe som gjør det enda enklere å elske klubben. Derfor hang det alltid et Sprint-skjerf i platesjappa jeg drev i Tromsø årene 1994-2004, og derfor har jeg fortsatt på meg Sprint-lue når TIL møter min gamle erkerival Bodø/Glimt.

Jeg elsker deg fortsatt betingelsesløst, og med uforminsket styrke.

SPRINTIL: 1. november 2015. Undertegnede med Sprint-lue og TIL-skjerf. TIL har akkurat mosa Glimt på Alfheim, sikret fortsatt kontrakt i toppserien, og livet er herlig. Foto: VILDE BYE MARTINSEN