Vi er i ferd med å bli redde. Det er ikke rart. Når terror rammer uskyldige sivile på konsert, på restaurant, uvitende som vandrer langs fortau i kjente europeiske byer, er det lett og naturlig å bli redd.

Paris, London, Nice, Stockholm, Manchester, St. Petersburg osv. Byer vi i utgangspunktet ikke assosierer med annet enn ferie, kulturopplevelser, mat, drikke og hygge.

Nå er vi plutselig ikke trygge der. Ikke der heller. Og det er usaklig og tøvete å sammenligne farene for å bli utsatt for terror med statistikker for trafikk eller naturkatastrofer. Dette er bevisste handlinger utført av intolerante og farlige mennesker.

Alle terrorangrepene i det siste har vært utført av fundamentalistiske gærninger, tilknyttet islam. Det er meningsløst å hevde annet. Og det er ditto meningsløst å kalle gjerningsmennene annet enn fundamentalistiske gærninger.

Du er både fundamentalistisk og gæren når du sprenger ei bombe blant barn som er på popkonsert. Når du skyter vilkårlige ungdom på rockkonsert. Når du går løs på intetanende sivile og hugger med machete. Når du føler deg berettiget til å drepe noen annerledestroende fordi de har tegnet noe du mener krenker din religion.

Da har du meldt deg helt ut av all fornuft, og kan verken forvente forståelse eller sympati i noen retning.

I dagene etter slike hjerteskjærende terroraksjoner, der man pepres med intervjuer av direkte og indirekte ofre, bilder av blodige og redde ansikter, og ekspertuttalelser og analyser, spisses det retoriske klimaet ytterligere til. Mange er sinte, forståelig nok. Har kjent det selv.

Hva jeg føler for å gjøre med slike gjerningsmenn setter sågar mine egne prinsipper i skvis. Men det skal være lov å være forbanna. Jeg har ingen tro på verken å vende det andre kinnet til eller være overbærende eller forståelsesfull overfor slikt.

Det jeg derimot ikke skjønner overhodet er behovet for å stemple sympatierklæringer, rosetog, allsang, fredelige markeringer eller bønn som problematisk.

Folk som er i sorg, i sjokk eller uttrykker ektefølt medfølelse må slippe å bli møtt med påstander om at det representerer unnfallenhet eller noen form for feighet. Eller at det er noen motsetning i å be for folk rammet av terror, fordi terroren er religiøst motivert, og at det dermed blir selvmotsigende.

I et univers der kjærlighet, sympati, bønn for andre og medfølelse blir sett på som pinglete og feigt, skal jeg bære begge stigmaene med den største stolthet. Ikke synes jeg det er spesielt feigt eller pinglete heller.

Og det må være lov å føle seg usikker på hva som er rett å gjøre her. Jeg er mer redd alle de skråsikre menneskene som angivelig «vet» hva som skal gjøres for å få verden til et bedre sted. Historien er brolagt med tragiske misgjerninger utført av skråsikre mennesker som bare «visste» hva som skulle til for å gjøre verden bedre.

For dette er fryktelig vanskelig. Dessverre. Det er mye snakk om at vi må ta av oss silkehanskene, at nå er nok nok, at nå må vi vise hvem som bestemmer og rydde faenskapet vekk én gang for alle. På vegne av den frie verden, den frie tanke og såkalte vestlige verdier.

Og det er virkelig bedrøvelig å lese ned i kommentarfeltene hva overraskende mange later til å mene er løsningen på å opprettholde et fritt land, en fri verden og en trygg, demokratisk verden. Når svaret er å forby islam eller annen religion, for å gjøre verden friere, ramler jeg av.

De som går enda lenger, og vil gå til krig mot islam som sådan (hva nå enn dét innebærer geografisk og militært), for å skape en trygg verden, vet jeg ikke hva jeg skal si til. At paradokset og selvmotsigelsen ikke kicker inn hos dem selv, kan jeg dessverre ikke gjøre noe med.

Parallellene til nazismen og kommunisme ser jeg også flere nevne som relevante eksempler på at verden (les: Europa) før tok tak og fjernet utysket selv, med vold. Problemet er at tankene er like irrelevante som de er komplett gale.

Vi har ikke et Normandie å sette i land halvannen million soldater, for å knuse 400 000 nazister. Vi har ikke et Stalingrad, der hundretusenvis av soldater kan møtes i et avgjørende og brutalt slag. Vi har ikke to byer i Japan vi bare kan bombe tilbake til steinalderen. Dessverre og heldigvis.

Så uansett hvor mye vi ønsker å ta av oss silkehanskene, er det i praksis helt annerledes enn det var. Da Europa sist tok av seg silkehanskene, og det hele endte i andre verdenskrig, gikk det for øvrig tapt et sted mellom 50 og 70 millioner menneskeliv (litt etter hvordan man regner). Man kan også si at det hadde sin pris, uten å bli tatt for å være direkte usaklig.

Jeg har selvsagt ingen behov for å forsvare terrorister. På ingen måte. Men siden det er mer og mer legitimt å kalle fredstalende for naive og politisk korrekte, er det samtidig på sin plass å understreke at den knallharde angrepslinja har vært prøvd lenge nå, med vekslende hell, må en si.

Hva er løsningen i Syria? Jeg vet ikke, men jeg vet at det er ingenting som har fungert til nå. Synes noen at USAs (med hjelp fra NATO-allierte) utmattende krig i Afghanistan har fungert bra? Fungerte bombinga av Libya, der Norge var blant de mest ivrige, helt etter intensjonene?

Hvor mange, soldater og sivile, har blitt drept i de mange krigene USA har startet siden 11. september 2001? En halv million? En million? Halvannen million? Her er man litt uenige, alt etter hvem man spør.

Og for debattens klima skal jeg unnlate å gå inn på okkupasjonen og den ulovlige blokaden av Gaza. Men spesielt fredsskapende har det iallfall ikke vært.

Debatten rundt terror ender ofte opp i debatten om innvandring. At det bare er å nekte muslimer adgang til riket, slik grunnloven vår – skammelig nok - gjorde med jøder i flere tiår, synes å få mer og mer støtte. Til og med presidenten i USA bruker nå terroren i London og Manchester som bevis på at det er nettopp dette som må gjøres.

Hvordan det skal gjøres i praksis vet jeg ikke. Neppe Donald Trump heller. Men det høres jo tøft ut. Av med silkehanskene; skyt, drep og nekt mennesker på flukt beskyttelse. Vil vi dit?

Jeg blir motløs av å se ned i denne brønnen av hat, vold og elendighet. Jeg aner ikke engang hva vi skal gjøre. Ingen andre heller.

Å stoppe økonomisk støtte til religiøse organisasjoner har jeg alltid vært for. Å gå i debatt og plukke fra hverandre kvinnefiendtlig, homofiendtlig og menneskerettighetsfiendtlig retorikk fra alskens imamer og virkelighetsfjerne yppersteprester er en selvfølge.

Å slutte å drive business med korrupte regimer som Saudi-Arabia er selvsagt. Selv om verken vi, UK eller USA viser noen reell vilje til det. Det er jo så mye penger som står på spill.

Og, nei, jeg mener ikke at vi skal åpne opp alle sluser og slippe inn alle som vil til Norge. Men problemet er at masse av terroren kommer innenfra. Og den forårsakes av forhold som skjer utenfor.

Vi kan ikke forby folk å ha kniver eller privatbiler. Vi kan ikke mure inn masse vanlige, fornuftige, pliktoppfyllende og snille samfunnsborgere, bare for at det finnes gærninger som også tror på deres Gud.

Vi kan ikke ha sikkerhetskontroller overalt der det ferdes mennesker. Og vi kan ikke overvåke alle, og alle vil ikke bli overvåket til enhver tid.

Det er også å kødde med våre frie liv.