Må homofile asylsøkere føle skam?

Norske utlendingsmyndigheter jakter på skam, tabu og stigma når de skal vurdere asylsøkeres seksuelle orientering. Denne praksisen er problematisk og kan være i strid med menneskerettighetene, sier jurist.

Homofile personers rett til asyl har vært diskutert innen flyktningretten i flere år, forteller forsker. Illustrasjonsfoto: Colourbox.

Troverdighetsvurderingen har alltid vært krevende for personer som søker om beskyttelse på grunn av sin seksuelle orientering.

Helt frem til 2011 tok for eksempel tsjetsjenske myndigheter i bruk såkalte fallometriske tester. Dette er tester som skal vise asylsøkerens seksuelle opphisselse ved framvisning av pornografi for å vurdere om søkeren var homofil eller ikke.

- I FNs retningslinjer har Høykommissæren for flyktninger (UNHCR) presisert at medisinsk testing eller bilder av seksuelle handlinger ikke er egnet til å bevise en persons seksuelle orientering, forteller Andrea Gustavsson.

Andrea Gustavsson har forsket på troverdighetsvurdering i asylsaker begrunnet i seksuell orientering. Gustavsson ville se på hvordan utlendighetsmyndighetene i Norge, rent konkret gjennomfører troverdighetsvurderingen. Gustavsson ville også sjekke om den norske praksisen er i samsvar med internasjonale retningslinjer og menneskerettighetene. Gustavsson gjorde dette som en del av forskningsprosjektet Kjønnsidentitet og seksuell orientering i internasjonal og nasjonal rett ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo.

Fra handling til identitet

LHBTI-personers rett til asyl har vært diskutert innen flyktningretten i flere år, forteller Gustavsson. LHBTI-personer er en samlebetegnelse for lesbiske, homofile, bifile, trans- og intersexpersoner. I løpet av de siste årene har stadig flere land akseptert at disse personene kan ha krav på asyl etter flyktningkonvensjonen. Gustavsson forteller at tidligere tok ofte ikke saksbehandlere i UDI eller UNE stilling til troverdigheten av den anførte seksuelle orienteringen.

- Dersom utlendingen kunne skjule sin seksuelle orientering i hjemlandet ble utlendingen uansett ikke ansett for å ha krav på asyl. I praksis påla norske myndigheter seksuelle minoriteter å leve i skapet i land der de ville bli forfulgt dersom dere seksuelle orientering ble kjent, sier Gustavsson.

I 2012 kom det en norsk høyesterettsdom som har behandlet homofiles rett til asyl. I denne dommen ble det slått fast at man ikke kan kreve at LHBTI-personer skal leve i skapet for å unngå forfølgelse i hjemlandet. Denne dommen har medført at troverdighetsvurderingen har blitt aktualisert, ettersom myndighetene nå langt oftere må ta stilling til om asylsøkeren faktisk er LHBTI-person eller ikke. Det har foregått en lignende utvikling i andre land.

- Før fokuserte man som regel på risiko som for eksempel om søkeren kunne unngå å bli oppdaget i hjemlandet, mens man etter dommen oftere må ta stilling til troverdighet. Dette har medført skifte i fokus fra handling til troverdigheten av søkerens seksuelle identitet, konstaterer Gustavsson.

-Utlendingsmyndighetene jakter på skam

Gustavsson gjennomgikk 187 saker fra Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE) i perioden 2010 - 2015. UDI og UNEs saksbehandlere meldte inn saker og UDI foretok et tilfeldig utvalg, av hensyn til omfang.

- Sikret man LHBTI-personers rett til asyl i praksis? spør Gustavsson.

Gustavsson fant at saksbehandlerne lagde for snevre rammer for hvordan en person som er søker asyl på bakgrunn av seksuell legning skal og bør oppføre seg.

- Gjennomgangen av sakene viser at utlendingsmyndighetene operer ut i fra en antakelse om at det finnes såkalte riktige og gale svar på hvordan en person forstår og opplever sin egen seksualitet. En slik antakelse er problematisk på flere nivå.

- Hvem definerer hva som er normalt eller unormalt, og hvilke konsekvenser får det? spør Andrea Gustavsson.

- I Utlendingsmyndighetenes praksis legges det til grunn en forventning om en klassisk komme ut av skapet historie. Søkeren må kunne fortelle om utenforskap og følelser av annerledeshet, om stigma og skam, og muligens en gradvis aksept av å være homo, forteller Gustavsson.

Forklaringer om at man ble glad da man ble sammen med kjæresten sin heller enn skamfull eller at man ikke opplevde anerkjennelsen av sin seksualitet som en prosess, kan dermed for fort bli ansett som lite reflekterte når de vurderes gjennom norske briller. Mange homofile asylsøkere vil dessuten mangle et språk for å sette ord på de refleksjonene som utlendingsmyndighetene leter etter, ikke minst på grunn av internalisert homofobi og tabu knyttet til seksualitet, forteller Gustavsson.

- Dermed risikerer utlendingsmyndighetene å skape et klasseskille hvor ressurssterke asylsøkere som har hatt muligheten til å være en del av et homofilt miljø og tilegne seg kunnskap om hva det vil si å være homo i en norsk kontekst kommer bedre ut enn personer som mangler slike erfaringer, advarer Gustavsson.

Fra gamle til nye stereotypier? 

- Vurderingen av en persons indre forståelse av seg selv vil alltid være vanskelig. Norske utlendingsmyndigheter har kommet langt i å fjerne utbredte stereotypier om homofile fra asylvurderingen.

- Samtidig vil avvisningen av én stereotypi lett erstattes av en annen. For at homofiles rett til asyl skal realiseres må det anerkjennes at det finnes forskjellige måter å forstå og oppleve seksuell orientering, og det må ikke legges til grunn at én forståelse er mer beskyttelsesverdig enn en annen, understreker Gustavsson.

- Resultatene fra min forskning viser en grunnleggende svakhet i vernet for de som er utsatt for overgrep. En måte å løse dette på er å i større grad ta individuelle hensyn i hver enkelt sak, sier Gustavsson.

- Som det fremgår av undersøkelsen av de internasjonale rettskildene på området, herunder UNHCRs retningslinjer, finnes det ingen magisk løsning eller noen fasit som kan gi svar på om en søker som anfører lhbti-status er troverdig eller ikke.

- For å sikre at nasjonale beslutningstakere er i stand til å fatte avgjørelser som realiserer LHBTI-personers rett til beskyttelse kreves det en kontinuerlig opplæring og veiledning i de komplekse spørsmålene som kjønn og seksualitet reiser.

- Samtidig er det også behov for en tydeliggjøring av hva troverdighetsvurderingen skal og bør bygge på. Dette medfører at nasjonale retningslinjer bør konkretiseres i større grad enn de er i dag. Innholdet i disse må likevel ikke utformes på en måte som fremstår som en «oppskrift» for hvilke elementer som må være tilstede for at en seksuell orientering er troverdig, men nettopp ta høyde for mangfoldet i menneskelig seksualitet og kjønn, konstaterer Gustavsson.

Referanser

Andrea Gustavsson (2016): Fra handling til identitet. Troverdighetsvurderingen i seksualitetsbaserte aylsaker, Kvinnerettslig skriftserie nr. 99, Universitetet i Oslo (Masteroppgave).

Av Elise Koppang Frøjd
Publisert 12. mai 2017 14:12 - Sist endret 29. juni 2017 11:02