Lille Chicago var eit velkjend omgrep på finnmarkskysten etter den andre verdskrigen. Avisa Nordlys fortalde 25. august 1958 på fyrstesida om eit to timer langt slagsmål i sentrum av Honningsvåg. Ja, det var reine wild-west-stemninga då ei rekkje unggutar frå staden og tilreisande fiskarar baska saman i eit skikkeleg slagsmål. Meir enn eit snes personar dengde laus på kvarandre. «Slåsskjempene rullet i sleip og glatt søle. I mer enn to timer varte slagsmålet» fortel avisa. Då såg politiet det naudsynleg å rykka ut slik at kamphanane vart skilde. Blodet flaut nok også, tenner vart slegne ut, så det gjekk verkeleg gildt for seg. Ein av politifolka skal etter opphaldet på 71 nord ha fått nok, og reiste til Australia for å få det heile på avstand.
Invitasjon til en henrettelse
Sant nok: Norman Mailer har den realistiske romanens krise å takke for all den vitaliteten som finnes i hans epos fra virkeligheten.
Romanen er blitt erklært død mange ganger siden sin storhetstid som borgerlig kunstform på slutten av 1800-tallet. Så tidlig som i 1923 erklærte T.S. Eliot at Gustave Flaubert og Henry James hadde uttømt romanens muligheter. Med James Joyces «Ulysses» hadde vi ifølge Eliot forlatt romanens område og var inne i det episke, i mytenes, ja, i bøkenes verden – a book, det er ordet Eliot stadig griper til i essayet «Ulysses, Order and Myth.» Litteraturforsker Arne Melberg var altså neppe banebrytende da han i 2004, som en konsekvens av sine studier av reisebøker, selvfiksjoner og andre litterære kentaurer, foreslo å oppheve skillet mellom fiksjon og sakprosa og rett og slett kalle alt – som ikke er drama eller poesi, formoder jeg – prosa.