Gå til innhold

Fødsel og fødselsmerter. hvor vondt er det egentlig?


hønemor0408

Anbefalte innlegg

Jeg har lest mye på nettet ang dette.

 

Blant annet at noen syns det minner om menssmerter x1000.

Men hvor sterke var menssmertene deres?

 

Noen hadde visst hatt gallestein og har hatt så vondt at de svimte av, men alikevel så var rier og fødsel 10x verre! Hvordan har de da klart å være tilstede under fødsel?

 

En hadde visst prøvd å komme seg bort til vinduet for å hoppe i døden fordi det var så hinsides vondt. (!!) :huh:

 

Oh lord...Tror ikke jeg vil føde jeg altså...

Hvis jeg kan gange min menssmerte x1000 så vil jeg faktisk ikke føde.

Jeg har noe inn i helvetes menssmerter der jeg ligger å vrir meg og nesten hyler av smerter som kommer takvis. Nesten så det svartner for meg.

 

 

Jeg har ikke hatt fødselskrekk før men nå tror jeg at den kommer snikende altså.

 

 

Noen med erfaringer og noen sammenligninger kanskje? :)

Har du opplevd vondere ting?

 

Er det virkelig så ille at man har lyst til å dø?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Ubeskrivelig vondt,men man overlever ;) Man vet det er tidsbegrenset. Syns keisersnitt er MYE verre. 



Anonymous poster hash: 3b94c...f57
Lenke til kommentar
Del på andre sider

ja jeg håper jeg overlever :P

off...gruer meg litt nå kjenner jeg.

men det er vel noe i det at man veit det er tidsbegrenset og man får verdens beste belønning når det er over :)

noen flere med erfaringer? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er forferdelig vondt mot slutten når man nærmer seg 7-8 cm og frem til 10 cm. Det er da mange opplever å miste kontrollen og få panikk, mens andre klarer å bevare fatningen hele veien. Så får som regel de fleste en liten hvil mens babyen kommer seg langt nok ned i bekkenet og det er tid for å presse. Om du er heldig og kjenner pressetrang så kan utdrivingsfasen føles frigjørende og veldig motiverende.

 

Med nr 1 hadde jeg styrtåpning med intense rier i halvannen time nesten uten pause. Det kjentes ut som om jeg hadde havnet i helvete og fikk grusom tortur og jeg hadde panikk og skrek mesteparten av tiden. Skal sies at jeg hadde nesten ikke hatt en kynner under svangerskapet heller, så å gå fra fullstendig umoden og til 10 cm på halvannen time var hinsides grusomt. Hjalp heller ikke at jeg hadde null pressetrang til tross for null smertelindring, så jeg brukte halvannen time på å presse ungen ut.

 

Med nr 2 gikk vannet, og etter en times tid startet riene så smått. Milde, fine rier som varte i 30 sekunder, etterfulgt av 5 minutters pauser. Det var så herlig, jeg ble kjent med smertene mens de var milde og fine, og jeg lærte meg å slappe av og fant mitt mantra for å beholde kontrollen. Kom meg etter hvert på sykehuset. Fra 7-8 cm begynte smertene å bli så intense at jeg var nær ved å miste kontrollen igjen, panikken nærmet seg. Da fik jeg spinalbedøvelse og et deilig, smertefritt kvarter (gikk fra 5-10 cm ila 30 minutter). Brukte 11 minutter på å presse ut babyen og følte at jeg hadde hatt en drømmefødsel :)

 

Det jeg vil si er, dersom du får en fødsel som starter med milde, fine rier som du kan bli kjent med før det blir for intenst, så går det bra! Slapp av i kroppen når rien kommer, la den skylle over deg som en bølge, og vit at nettopp den rien kommer aldri igjen :) Leste boka "Småen blir født" av Gro Nylander før fødsel med nr 2 og den var til stor hjelp. Det står f eks at en fødsel som varer i 10 timer som regel er smertefri i 7 :) Riene blir veldig tøffe etter hvert, men du får pauser i mellom (med mindre du får styrtåpning/styrtfødsel). Og vi lever i 2013, om du takler smertene dårlig så be om epidural tidlig i forløpet slik at de kan ringe etter anestesilegen. Du kan også få pudendalblokkade (lokalvirkende smertelindring som settes med nåler oppi skjeden før babyen har kommet ned i bekkenet) om du er veldig engstelig for utdrivingsfasen.



Anonymous poster hash: 14a40...253
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er helt sykt vondt, men jeg fikk et tips som hjalp på frykten og som jeg synes er logisk. Fødsel er vel noe av det vondeste, men smertene er for noe. Det er ikke bare meningsløse smerter som er der uten grunn, slik som menssmerter eller hodepine. Derfor tåler man så mye mer før man gir opp.

 

For å si det sånn, når jeg tenker tilbake på fødselen så kommer smerter og negative ting ganske langt ned på lista over tingene som har gjort inntrykk! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Det er forferdelig vondt mot slutten når man nærmer seg 7-8 cm og frem til 10 cm. Det er da mange opplever å miste kontrollen og få panikk, mens andre klarer å bevare fatningen hele veien. Så får som regel de fleste en liten hvil mens babyen kommer seg langt nok ned i bekkenet og det er tid for å presse. Om du er heldig og kjenner pressetrang så kan utdrivingsfasen føles frigjørende og veldig motiverende.

 

Med nr 1 hadde jeg styrtåpning med intense rier i halvannen time nesten uten pause. Det kjentes ut som om jeg hadde havnet i helvete og fikk grusom tortur og jeg hadde panikk og skrek mesteparten av tiden. Skal sies at jeg hadde nesten ikke hatt en kynner under svangerskapet heller, så å gå fra fullstendig umoden og til 10 cm på halvannen time var hinsides grusomt. Hjalp heller ikke at jeg hadde null pressetrang til tross for null smertelindring, så jeg brukte halvannen time på å presse ungen ut.

 

Med nr 2 gikk vannet, og etter en times tid startet riene så smått. Milde, fine rier som varte i 30 sekunder, etterfulgt av 5 minutters pauser. Det var så herlig, jeg ble kjent med smertene mens de var milde og fine, og jeg lærte meg å slappe av og fant mitt mantra for å beholde kontrollen. Kom meg etter hvert på sykehuset. Fra 7-8 cm begynte smertene å bli så intense at jeg var nær ved å miste kontrollen igjen, panikken nærmet seg. Da fik jeg spinalbedøvelse og et deilig, smertefritt kvarter (gikk fra 5-10 cm ila 30 minutter). Brukte 11 minutter på å presse ut babyen og følte at jeg hadde hatt en drømmefødsel :)

 

Det jeg vil si er, dersom du får en fødsel som starter med milde, fine rier som du kan bli kjent med før det blir for intenst, så går det bra! Slapp av i kroppen når rien kommer, la den skylle over deg som en bølge, og vit at nettopp den rien kommer aldri igjen :) Leste boka "Småen blir født" av Gro Nylander før fødsel med nr 2 og den var til stor hjelp. Det står f eks at en fødsel som varer i 10 timer som regel er smertefri i 7 :) Riene blir veldig tøffe etter hvert, men du får pauser i mellom (med mindre du får styrtåpning/styrtfødsel). Og vi lever i 2013, om du takler smertene dårlig så be om epidural tidlig i forløpet slik at de kan ringe etter anestesilegen. Du kan også få pudendalblokkade (lokalvirkende smertelindring som settes med nåler oppi skjeden før babyen har kommet ned i bekkenet) om du er veldig engstelig for utdrivingsfasen.

 

Anonymous poster hash: 14a40...253

 

Tusen takk for godt å utfyllende svar! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

så vondt at du aldri vil gjøre det igjen..trodde jeg skulle dø hehe ikke for å skremme deg....men alikevel...man glemmer det og får flere : ))når det er over tenker man at man er glad for at man har fått oppleve det.tenk på alle de som ikke kan det.alle har forskjellige fødsler. tenk på at din kanskje blir lett : ))



Anonymous poster hash: 1ad4c...c65
Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg går å prøver å innbille meg at jeg har taklet inni helvetes mensmerter så da skal jeg vel klare rier også! :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå oppleves nok smertene ved en fødsel forskjellig fra person til person, men jeg ser ikke tilbake på min fødselssmerte som noe jeg gruer meg til å gjennomgå en gang til. Det var vondt, ja, men når jeg var midt i det så var vel kroppen fylt med så mye adrenalin at ting gikk for seg uten at jeg fikk tenkt så mye. Nå var fødselen min relativt kjapp da, tok 3 timer fra 4 cm til jeg skulle begynne å presse, og det var ved pressriene jeg ønsket å hoppe ut av vinduet pga smertene, men da er man jo egentlig snart ferdig, så da holder man ut alikevell:)

 

Anonymous poster hash: 63568...bcc

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Leste et sted at smertegrensen for de fleste mennesker er på 48. En gjennomsnittlig fødsel har smertegrense 52 og mer. Det er vondt.



Anonymous poster hash: db571...e13
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo derfor det finnes smertestillende,for det er så satans jævlig langt inni natta vondt!ta imot med glede og du vil få en letter fødsel!



Anonymous poster hash: d1306...39c
Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg har liksom litt lyst på en naturlig fødsel som mulig også da :)

har lyst til å prøve uten smertelindring, men jeg blir jo litt i tvil når jeg hører hvor fantastisk jævlig det er å føde ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg bestemte meg når jeg fant ut jeg var gravid at jeg ikke skulle høre andre fortelle hvor vondt en fødsel var eller hvordan, det tok jeg som det kom. Smertestillende og alt det der regnet jeg med at jordmødrene viste hva de snakket om så det løste vi da evt.

 

Jeg hadde vist en hard fødsel første gang, men jeg hadde gladelig tatt den igjen. Tross at ungen satt fast, ungen måtte hjelpes ut med vakum og jeg fikk total ruptur så var det ikke så vondt. Jeg ble bare veldig sliten for jeg klarte ikke å spise noe, det ble jeg kvalm av.

Smertene kan ganges 1000 ganger minst i forhold til menssmertene mine, men nå har jeg ikke vondt når jeg har mensen. Merker den er litt rar, men så kommer mensen noen timer etter og alt er normalt igjen. Så i forhold til det så kan den ganges mye. Men jeg hadde faktisk ikke så vondt, noe jeg ble veldig overrasket over. Godt kan jeh ikke si det var, men kunne gjort det mane ganger så fremt jeg hadde sluppen bekkenløsningen før...

Total rupturen var jeg redd for når jeg hørte legen si jeg hadde fått det. Jeg hsr ikke hatt noe vondt i ettertid. Fikk noe sukkervann slik at det skulle bli litt enklere å gå på do den første tiden, så det var også bedre enn normalt.

 

Men jeg tror innstillingen har litt å si. Jeg regnet med det skulle være vondt, men jeg bestemte meg for å ts i mot råd, smertelindring osv som jordmødrene anbefalte. Jeg endte opp med ingenting, jeg skulle vente til det gjorde vondt. Og vondt ble det når ungen ble dratt ut med vakum, og da var det jo litt seint....

 

Min søster har hatt ganske like fødsler som meg i forhold til smerter. Vondt ja, men ikke så vondt som vi hadde trodd. Vi har brukt litt smertelindring, men ikke hver gang og ikke samme alltid. Andre gang jeg fødte fikk jeg petidin, og da forsvant alle smerter når riene og pressriene kom. Det var nesten som å komme til himmelen, veldig overrssket hvordan det virket.

Så en fødsel oppleves veldig forskjellig fra person til person.

 

Anonymous poster hash: c7fb4...d84

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg har fæle mensmerter og syns ikke fødselen var 1000x værre.

Jeg hadde tid til å bli kjent med smertene, som beskrevet ovenfor, og hadde aldri noe behov for å hoppe ut av vinduet  :P Ja, det gjør vondt, men det er absolutt mulig å jobbe seg gjennom! (eller kanskje jeg hadde en lett fødsel?) Jobb med en og en ri, PUST! fokuser på pusten og tenk at det er snart over.

 

Jeg hadde lest mye her inne og forventet en jævlig opplevelse, for å si det mildt, men jeg ble positivt overrasket. Synes faktisk at det gikk ganske greit :) Når hodet sto i åpningen var da jeg ikke taklet smertene lenger og skrek uhemmet, men samtidig var jeg bare minutter unna slutten, så da klarte jeg siste biten også.

 

Jeg brukte forresten 7,5 t fra vannavgang til ungen var ute.  Lystgass og varme omslag.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg har liksom litt lyst på en naturlig fødsel som mulig også da :)

har lyst til å prøve uten smertelindring, men jeg blir jo litt i tvil når jeg hører hvor fantastisk jævlig det er å føde ;)

 

Jeg hadde naturlig fødsel og det gikk bra det altså :)

 

#10

 

Anonymous poster hash: db571...e13

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Joda, det er tøft, men ikke uoverkommelig. Det som hjelper meg er å fokusere på å puste. Da får jeg ikke panikk og føler ikke at jeg mister kontrollen.

 

"Inn gjennom nese, og ut gjennom munn" om igjen og om igjen.

 

Og i tillegg prøve å ikke spenne kroppen, men slappe av slik at du har så god blodgjennomstrømming som mulig.

 

Det går sikkert bra!

 

Anonymous poster hash: 8ce9b...9ff

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har født fire ganger.

Første gangen var en 16 timers fødsel. Helt grei fødsel, hadde noen rier jeg vil betegne som vonde, men ikke verre enn at jeg fint kunne gå gjennom de uten smertestillende.

 

De tre  neste fødselene har vært så kjappe, enkle og smertefrie at jeg egentlig nesten ikke føler jeg kan si jeg faktisk har født ungene... Jeg går rundt hele tiden under fødselen, og puster jevnt. Jeg står også og føder.

 

Men jeg er selvsagt klar over at jeg er ekstremt heldig når det kommer til fødsler, jeg kan heller ikke i ettertid kjenne særlig mye til at jeg har født, og kan begynne å jogge og trene etter bare en ukes tid.

 

Men bare husk å tenk at en fødsel trenger absolutt ikke være noe helt forferdelig vonde greier. Det finnes absolutt de som føder lett også, det føles bare som at de som har vonde/tunge fødsler er flinkere til å snakke høyt om det.. :P



Anonymous poster hash: 08837...afe
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er veldig vondt, men man går helt i sin egen verden og når det er over og man blir seg selv igjen var det ikke så ille... 

Jeg følte jeg kunne gjort det igjen rett etterpå for da var det jo "ingenting"

 

det verste for meg var etterpå, jeg revnet, ble klippet og ungen tatt med tang, og det var så vondt nedentil i en mnd...



Anonymous poster hash: a8814...bf3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har svart på en slik tråd før, der jeg svarte at det er som menssmerter x 1000. Men selv om jeg opplevde det som så vondt følte jeg aldri at jeg ville dø eller at jeg ikke taklet det. Jeg var aldri redd eller i tvil om at dette kom til å gå bra, for det gjør jo det i de aller aller fleste tilfellene. Nei stol på at dette klarer du og kroppen din og vær trygg på at du er i de beste hender, som er der for å sikre at alt skal gå bra. Masse lykke til og gled deg over at belønningen overgår alt :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg trodde jeg skulle dø på et punkt. Syns nesten det var traumatisk å føde. Her sitter jeg igjen med 15 uker til fødsel og skulle ønske jeg kunne føde i morra fordi det er så spennende at vi damer får gjøre det.



Anonymous poster hash: dc249...47f
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Slapp helt av. Vi kvinner er faktisk skapt til å føde.

 

Jeg har gjort det tre ganger. Ja, der er vondt, men det er en smerte som går over.

 

Jeg sleit med gallesteinsanfall, og det var faktisk verre! Har tatt koloskopi (slange opp i rompa for å sjekke tynntarmen. Det er også verre!!

 

Håper jeg får sjansen til å føde igjen! Helt magisk!! :-)

 

Og dessuten foretrekker jeg fysisk smerte enn psykisk smerte...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

det er så vondt at du merker ikke om underlivet revner...:-( man skulle være ærlig...MEN jeg gjør det gjerne igjen!!!Man glemmer det sånn *knipser med fingrene* ;-)

 

Anonymous poster hash: eb9f1...969

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde også blitt fortalt at en fødsel er menssmerter x1000. Hvilket innebar at verken jeg eller jordmora trudde jeg var i aktiv fødsel og hadde plutselig 8 cm åpning. Barnet kom også ut på ett press. Husker at jeg tenkte mens jeg presset; "eeeer det virkelig ikke verre å føde?". Ikke bekymre deg unødvendig.

 

Anonymous poster hash: 97180...7ad

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...