Gå til innhold

Selvmord...tråd som kanskje kan trigge.


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

De to siste mnd (maks) har det vert en del selvmord her hvor jeg bor. Ikke i min familie men folk vi vet hvem er og ikke er. 

Jeg lager ikke denne tråden for å få mye tyn eller hat eller at jeg er hjerteløs osv... 

jeg lager den rett og slett for å løfte noen tanker. Hvis det er noen som sitter der ute og har det vondt og trenger å prate. Det er så trist når slike ulykker skjer, å jeg kjenner jeg ikke forstår hvorfor. Man har alltid noe å leve for. Om det er barn, barnebarn, venner eller hva som helst. Det må være noe vell?

Man kan sitte i ettertid å bli lei seg for om man ikke gjorde nok, kunne man gjort noe mer. Min ektemann hadde snakket med denne ene personen for en stund tilbake. H*n hadde ikke hatt det så lett etter dens ektefelle døde i sykdom for 1-2år siden. Men det er ikke alltid like lett å se hvor stor smerten/savnet/sorgen en person bærer på er med mindre de forteller oss det. Man tror alt er Ok, det finnes barn i bildet til og med kanskje barnebarn. Å da tenker man at de tar vare på hverandre. Så skjer det utenkelige å man sitter igjen å tenker på øvrig familie og om du som en "god nabo" eller "bekjent" eller hva du er kunne gjort noe mer. Det er så dumt at ulykken skal inntreffe for at tankene skal begynne å strømme. 

Vet man noen som kanskje sliter eller som opplever/har opplevd noe vondt. Ofre dem en ekstra tanke, et godt ord, en skulder å støtte seg på. For noen kan det gjøre en stor forskjell. 

Anonymkode: f74c0...b62

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg tror du tar opp noe viktig, HI. Vi har jo sett det i flere tråder her inne, noen har mistet en som står dem kjær, og opplever så at alle de som kanskje tok kontakt rett etter dødsfallet bare uteblir fremover. Ofte også det man trodde var nærere venner.

Ingen skal ta skyld for andres valg, men jeg tror det kan være lettere å avsløre at noen trenger hjelp om flere turde være nærere og åpnere med hverandre, ikke være så redd for å "trenge seg på", men bare ta kontakt. Man trenger ikke snakke sykdom eller sorg alltid, kanskje like viktig å vise at livet går videre, at det er lov å ha det godt, det er lov å le, det finnes mening selv om én person er gått bort, og likevel være villig til å lytte innimellom når det er det riktige.

Jeg er enig med deg, vi bør alle bli litt flinkere til å vise andre omtanke.

Anonymkode: 5112f...904

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Darwinia:-)

"Stille vann har dypest grunn"-er det noe som heter. Det passer vel også her. Ikke nødvendigvis dem som "klager" mest som sliter mest.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har vært veldig, veldig syk og har alvorlige selvmordsforsøk bak meg. Jeg var så syk og hatet meg selv så sterkt at jeg TRODDE at om jeg tok livet mitt ville det være en bra ting for de som var rundt meg

Anonymkode: 61728...766

Lenke til kommentar
Del på andre sider

HI 

Viktig tråd🌸 Friske folk forstår ikke hvorfor noen tar selvmord. " Man har alltid noe å leve for" Det er det friske folk som tenker. Som hun over her sier.. Når man er syk, så tror man at det er til det beste for alle at man går. Har selv vært på dette mørke stedet. 

Anonymkode: 37ef8...635

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har vært veldig, veldig syk og har alvorlige selvmordsforsøk bak meg. Jeg var så syk og hatet meg selv så sterkt at jeg TRODDE at om jeg tok livet mitt ville det være en bra ting for de som var rundt meg

Anonymkode: 61728...766

❤ Godt du er her ! ❤

Anonymkode: 37ef8...635

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tror du tar opp noe viktig, HI. Vi har jo sett det i flere tråder her inne, noen har mistet en som står dem kjær, og opplever så at alle de som kanskje tok kontakt rett etter dødsfallet bare uteblir fremover. Ofte også det man trodde var nærere venner.

 

 

Anonymkode: 5112f...904

Jeg ytret noe nå i påsken - jeg lurte på hva som liksom er "vippepunktet". Hvor lenge gidder folk å vise omtanke og gjøre bittelitt ekstra, etter et dødsfall? 

Jeg skisserte min egen historie, om at min nærmeste døde under ganske fæle omstendigheter for ca 1/2 år siden. Men visse av mine venninner gidder ikke besøke meg, selv om de var veldig "på" rundt tida for begravelsen. 

Her på forumet fikk jeg faktisk ganske mange svar som kan oppsummeres slik: "du er sikkert så needy at det ikke gir dem noe å være sammen med deg/ du gir sikkert lite av deg selv/ du svarte vel sms-en på en dum måte/ du kan da ikke vente at noen gidder å bruke av familieferien for å møte deg i påsken".

(Jeg er ikke needy, sutrende, klamrende eller noen av de tingene - men jeg klarer å regne ut at ca 5 måneder er så langt minnespenn folk utenfor har. Etter den tid "bør" hun som har mistet mannen sin slutte å forvente at det skal være noe annet med henne, eller at noen skal ta noe slags ekstra hensyn.)

Så egentlig er vi mennesker nok ganske sparsomt interessert i andres sorg og andres plager. (Men støtte, solidaritet og vennlighet kan likevel blomstre opp og finnes på uventede steder. Og det har jeg nytt godt av. Bare ikke hos gamle venner.) 

Anonymkode: 1d262...f4b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg ytret noe nå i påsken - jeg lurte på hva som liksom er "vippepunktet". Hvor lenge gidder folk å vise omtanke og gjøre bittelitt ekstra, etter et dødsfall? 

Jeg skisserte min egen historie, om at min nærmeste døde under ganske fæle omstendigheter for ca 1/2 år siden. Men visse av mine venninner gidder ikke besøke meg, selv om de var veldig "på" rundt tida for begravelsen. 

Her på forumet fikk jeg faktisk ganske mange svar som kan oppsummeres slik: "du er sikkert så needy at det ikke gir dem noe å være sammen med deg/ du gir sikkert lite av deg selv/ du svarte vel sms-en på en dum måte/ du kan da ikke vente at noen gidder å bruke av familieferien for å møte deg i påsken".

(Jeg er ikke needy, sutrende, klamrende eller noen av de tingene - men jeg klarer å regne ut at ca 5 måneder er så langt minnespenn folk utenfor har. Etter den tid "bør" hun som har mistet mannen sin slutte å forvente at det skal være noe annet med henne, eller at noen skal ta noe slags ekstra hensyn.)

Så egentlig er vi mennesker nok ganske sparsomt interessert i andres sorg og andres plager. (Men støtte, solidaritet og vennlighet kan likevel blomstre opp og finnes på uventede steder. Og det har jeg nytt godt av. Bare ikke hos gamle venner.) 

Anonymkode: 1d262...f4b

Din tråd var en av de jeg tenkte på da jeg skrev det over. Jeg svarte i tråden din og jeg synes fremdeles at mange av svarene du fikk var... ja, jeg vet ikke hva jeg skal kalle dem engang. Jeg lurer på om det er veldig mange svært unge her på forumet, eller i hvert fall svært umodne. Eller kanskje slike tråder som den du hadde pirket i noens samvittighet og de reagerer med å angripe andre istedenfor å ta det til seg... uansett umodent det også. Eller kanskje det blir mer og mer egoisme rundt om.

Jeg er vant med at man ser hverandre, man stiller opp for hverandre, man er tilstede, man bryr seg. Slik var begge sider av familien min, alltid hjerterom. Ikke alltid det passet så veldig godt, men man fant da alltid en løsning. Men jeg så også i min familie. Min bestemor sa til meg kort stund før hun døde - "når jeg går bort kommer egoismen til å komme frem i denne familien og da mister vi samholdet som alltid har vært så viktig. Jeg kan ikke gjøre noe med det, men jeg ser at det vil skje." Hun hadde dessverre rett.

Jeg har sett at det å støtte nære ofte blir ensidig. De fleste er veldig glade i å ta imot hjelp og støtte, de pøser gjerne ut egne problemer og bekymringer og sorger. Men når situasjonen kanskje en dag blir snudd, da blir det for brysomt for dem å stille opp for de de kanskje mottok hjelp av selv.

Jeg har opplevd noe av det samme som deg, de jeg stilte opp for i årevis, de ville ikke "ødelegge sin egen lykke" med å forholde seg til min ulykke, da den inntraff. Jeg har kommet dit at jeg nå tenker at jeg ikke vil la dem få påvirke meg lenger. Det å akseptere at de er som de er, og at det ikke har noe med meg å gjøre, det gjør det lettere å komme over. Eller ihvertfall ikke la meg såre for mye av det. Jeg prøver å tenke at det gjør plass til nye, kanskje mer givende vennskap hvor det er mer balanse i vennskapet.

Man vet ikke hvor noens grense går, som Hi snakker om. Samme tenkte jeg om den tråden du hadde. Derfor tenker jeg at mange burde tenke seg mer om, både om hvordan man snakker til/om noen som har mistet noen eller som går gjennom andre livskriser, men også hvordan man forholder seg til de som er noenlunde nær.

Håper du har kommet deg etter den tråden og påsken, og at du etterhvert får andre venner som er bedre enn de du hadde <3

Anonymkode: 5112f...904

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ei venninne som opplevde å miste et barn for noen år siden.. vet hun har vært langt nede, og ekstremt depressiv... har vært der for henne hele tiden.. men nå i det siste har jeg tatt meg selv i å distansere meg fordi hun dessverre har blitt en energisluk og angsttrigger hos meg... hun har blitt til en person som angriper alt og alle, er negativ til alt og skjeller folk ut og har null selvinnsikt.. alt hensyn skal tas til henne og familien (på alle mulige måter) fordi de har mistet et barn... hun forventer at andre avlaster de, at de slipper unna dugnad, at det skal tas hensyn i alle bauer og kanter... hvis ikke blir du lagt for hat og baksnakket osv... 

Tror nok dessverre at denne personen har vært og til tider er på grensa til suicidal.. men hvor mye kan egentlig jeg som medmenneske bidra når det går på bekostning av egen helse? 

Anonymkode: c3bad...394

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det er ikke alltid slik at man har noe å leve for - selv om man har familie. Når man er dypt nede i depresjonen føles det ikke slik. Se for deg den vanskeligste, tyngste, svarteste dagen du har hatt i ditt liv. Se for deg at du vet at neste dag vil bli helt lik. Og dagen etter. Og alle dager. Du har absolutt ingen grunn til å tro at mørket noen gang kommer til å letne. Menneskene du er glad i når ikke inn til deg, og mørket inne i deg legger seg over alle andre følelser. Det er der som en fysisk smerte hele tiden. Gjør det vondt å puste. Du orker ingen ting, vil ingen ting. Ønsker bare mørke og fred og fravær av smerten, og det er umulig så lenge du er i live, for liv er det samme som smerte. Du har ingen ting å gi, du sprer bare smerte.

Slik føles det å være så dypt deprimert at du ikke lenger har noe å leve for. Jeg ble innlagt da jeg nådde dette punktet. Hadde jeg ikke blitt det, så hadde jeg ikke vært her i dag. Nå har jeg noe å leve for igjen. Men da var det ingen ting som kunne trenge gjennom den svarte tåken. Å si "man har alltid noe å leve for" tyder på at man ikke har noen anelse om hva depresjon og smerte virkelig innebærer.

Anonymkode: de617...2ff

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har ei venninne som opplevde å miste et barn for noen år siden.. vet hun har vært langt nede, og ekstremt depressiv... har vært der for henne hele tiden.. men nå i det siste har jeg tatt meg selv i å distansere meg fordi hun dessverre har blitt en energisluk og angsttrigger hos meg... hun har blitt til en person som angriper alt og alle, er negativ til alt og skjeller folk ut og har null selvinnsikt.. alt hensyn skal tas til henne og familien (på alle mulige måter) fordi de har mistet et barn... hun forventer at andre avlaster de, at de slipper unna dugnad, at det skal tas hensyn i alle bauer og kanter... hvis ikke blir du lagt for hat og baksnakket osv... 

Tror nok dessverre at denne personen har vært og til tider er på grensa til suicidal.. men hvor mye kan egentlig jeg som medmenneske bidra når det går på bekostning av egen helse? 

Anonymkode: c3bad...394

Forstår at dette er en vanskelig situasjon å forholde seg til. Det å miste et barn er noe jeg ikke kan forestille meg og kjenner det river langt inne i hjertet bare ved tanken til og med. 

Men har du prøvd å forklare henne hvordan du opplever hennes oppførsel, at du prøver å forstå/støtte/gi av deg selv, men at det kan være litt vanskelig når det er slik respons du får? Har du spurt henne om det er noe ekstra som tynger/plager henne? Sorg har mange stadier og jeg tenker at når de "er på sitt verste" da trenger de virkelig støtte av de rundt seg. 

Men forstår jo kjempegodt at det er vanskelig når det går ut over egen helse. Men hadde ikke snudd ryggen til. Jeg hadde bare forklart situasjonen og at du feks. føler så med dem i det de opplever at du blir veldig preget selv, og kanskje prøvd å angripe hele situasjonen på en annen måte...uansett lykke til:-(

Anonymkode: f74c0...b62

Lenke til kommentar
Del på andre sider

52 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nei, det er ikke alltid slik at man har noe å leve for - selv om man har familie. Når man er dypt nede i depresjonen føles det ikke slik. Se for deg den vanskeligste, tyngste, svarteste dagen du har hatt i ditt liv. Se for deg at du vet at neste dag vil bli helt lik. Og dagen etter. Og alle dager. Du har absolutt ingen grunn til å tro at mørket noen gang kommer til å letne. Menneskene du er glad i når ikke inn til deg, og mørket inne i deg legger seg over alle andre følelser. Det er der som en fysisk smerte hele tiden. Gjør det vondt å puste. Du orker ingen ting, vil ingen ting. Ønsker bare mørke og fred og fravær av smerten, og det er umulig så lenge du er i live, for liv er det samme som smerte. Du har ingen ting å gi, du sprer bare smerte.

Slik føles det å være så dypt deprimert at du ikke lenger har noe å leve for. Jeg ble innlagt da jeg nådde dette punktet. Hadde jeg ikke blitt det, så hadde jeg ikke vært her i dag. Nå har jeg noe å leve for igjen. Men da var det ingen ting som kunne trenge gjennom den svarte tåken. Å si "man har alltid noe å leve for" tyder på at man ikke har noen anelse om hva depresjon og smerte virkelig innebærer.

Anonymkode: de617...2ff

Tøft å lese.

Jeg forstår og forstår ikke samtidig. Alle har sine demoner å kjempe mot. Det som kan virke som en liten bagatell for andre kan ha alt å si for noen andre. Har selv vert veldig nede og gjorde noe dumt når jeg var tenåring, som endte med sykehusopphold i 1uke. Å takker for at det fikk det utfallet det fikk og at jeg er her i dag og har fått en fantastisk familie. 

Det er som du sier lett for andre å si "du har alltid noe å leve for" men er man nede så ser man ikke det selv. Alt er vondt og du tenker at alle får det bedre uten deg som en byrde. Jeg fikk også hjelp i det å gå til psykolog og selv om jeg fortsatt har tunge dager er heldigvis det å avslutte livet ikke noe jeg kan se for meg lenger:-) 

Er kjempegodt å lese at du fikk hjelp, og at du nå har noe å leve for igjen! Du er veldig sterk og det står stor respekt til deg. 

Hi

Anonymkode: f74c0...b62

Lenke til kommentar
Del på andre sider

11 timer siden, Anonym bruker skrev:

Din tråd var en av de jeg tenkte på da jeg skrev det over. Jeg svarte i tråden din og jeg synes fremdeles at mange av svarene du fikk var... ja, jeg vet ikke hva jeg skal kalle dem engang. Jeg lurer på om det er veldig mange svært unge her på forumet, eller i hvert fall svært umodne. Eller kanskje slike tråder som den du hadde pirket i noens samvittighet og de reagerer med å angripe andre istedenfor å ta det til seg... uansett umodent det også. Eller kanskje det blir mer og mer egoisme rundt om.

Jeg er vant med at man ser hverandre, man stiller opp for hverandre, man er tilstede, man bryr seg. Slik var begge sider av familien min, alltid hjerterom. Ikke alltid det passet så veldig godt, men man fant da alltid en løsning. Men jeg så også i min familie. Min bestemor sa til meg kort stund før hun døde - "når jeg går bort kommer egoismen til å komme frem i denne familien og da mister vi samholdet som alltid har vært så viktig. Jeg kan ikke gjøre noe med det, men jeg ser at det vil skje." Hun hadde dessverre rett.

Jeg har sett at det å støtte nære ofte blir ensidig. De fleste er veldig glade i å ta imot hjelp og støtte, de pøser gjerne ut egne problemer og bekymringer og sorger. Men når situasjonen kanskje en dag blir snudd, da blir det for brysomt for dem å stille opp for de de kanskje mottok hjelp av selv.

Jeg har opplevd noe av det samme som deg, de jeg stilte opp for i årevis, de ville ikke "ødelegge sin egen lykke" med å forholde seg til min ulykke, da den inntraff. Jeg har kommet dit at jeg nå tenker at jeg ikke vil la dem få påvirke meg lenger. Det å akseptere at de er som de er, og at det ikke har noe med meg å gjøre, det gjør det lettere å komme over. Eller ihvertfall ikke la meg såre for mye av det. Jeg prøver å tenke at det gjør plass til nye, kanskje mer givende vennskap hvor det er mer balanse i vennskapet.

Man vet ikke hvor noens grense går, som Hi snakker om. Samme tenkte jeg om den tråden du hadde. Derfor tenker jeg at mange burde tenke seg mer om, både om hvordan man snakker til/om noen som har mistet noen eller som går gjennom andre livskriser, men også hvordan man forholder seg til de som er noenlunde nær.

Håper du har kommet deg etter den tråden og påsken, og at du etterhvert får andre venner som er bedre enn de du hadde <3

Anonymkode: 5112f...904

Tror du har rett i at en del her på forumet er unge eller umodne.  Ellers hadde de nok ikke svart sånn. Det kan også godt hende at jeg traff en nerve som trigget dem til å angripe.

Men generelt tror jeg at døden er litt "fjern" for mange. Mange av de som svarte har sikkert ikke opplevd andre dødsfall enn kanskje en veldig dement bestemor som de uansett ikke har fått kontakt med de siste 10 år...

Men jeg kan love at bladet kommer til å vende når noen nær dem selv dør. Da er det bare å håpe på at omverdenen har mer tålmodighet enn 5 måneder.

Anonymkode: 1d262...f4b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Litt misvisende overskrift, gitt! Tråd som kan trigge? Trigge hva? Selvmord? Er det det høres ut som før man går inn å leser.

Anonymkode: d000d...892

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...