Hva er det med opera?

I disse dager er det kaotiske tilstander på Bjørvika-operaen. Av tre toppsjefer er to i tottene på hverandre. Hun er ‘umulig’ sier den ene og sier opp. Dette til og med før den ‘umulige’ tiltrer sin stilling. Men operaen settes i en vanskelig, nesten umulig situasjon.

Eller: Hva er det med teater? For 30 år siden var det teater. Nationaltheatret gikk fra den ene katastrofen til den andre. Brann, byggesak, og vanvittig overforbruk på enkelte teatersjefers  prestisjeprosjekter. Teatrets situasjon var en hårsbredd fra konkurs.

Det går en rett linje fra bruduljene på Nationaltheatret den gangen til det som skjer på Bjørvika-operaen i dag. For teatrets rednings’kvinne’ den gangen var Ellen Horn som teatersjef som loset teatret inn i trygge baner igjen etter sine forgjengeres miserer. Siden ble hun styrets leder ved Den Norske Opera & Ballett.

Her hadde Trond Giske og AP-regjeringen allerede sørget for å sette en ny ledelsesstruktur på plass: Ledelsen av institusjonen skulle være tredelt i opera, ballett og musikk og formelt underlagt en administrerende direktør som ikke skulle ha noe med kunstneriske spørsmål å gjøre, derimot ha alt å si når det gjaldt penge- og ressursbruk. Dermed håpet man å få bukt med sterke kunstneriske sjefer som brukte sin vilje og visjoner på mislykkete prosjekter og som satte institusjonen i gjeld. Og det offentlige måtte rydde opp ved millionbevilgninger.

Dette er mye av bakteppet. Vi skal ikke si at bråket ved operaen startet i det øyeblikk Ellen Horn fratrådte sin stilling som styreleder. Men det er påfallende. Det som er likt er at vi i alle tilfellene fra 30 år siden til i dag har å gjøre med sterke personligheter. Den gangen var det snakk om landets utvilsomt fremste skuespillere og dyktigste instruktører som både før og seinere har gjort fremragende saker på sine områder.

Skal vi trekke erfaringen fra den gangen kan vi like gjerne si at når viljesterke og visjonære ledere tørner sammen er det ikke småtterier vi får oppleve. Problemene ved operaen startet i utgangspunktet da avtroppende operasjef Per Boye Hansen fikk beskjed fra styret om at han ikke ville få fornyet jobben når åremålsperioden hans gikk ut. Som vi alle har sett har han utvilsomt vært en fremragende operasjef – på det kunstneriske området. Hans visjoner og valg av forestillinger og rollebesetning har ført til at Bjørvika-institusjonen har rykket langt fram i rekken av  internasjonale operahus.

Men han lyktes ikke på et avgjørende område. Han hadde sin ledererfaring fra Tyskland, i første rekke Komische Oper i Berlin – beliggende midt i Preussen. ‘Tyske’ ledelsesformer, for å si det slik, stemte ikke akkurat overens med den norske modellen. Her kom et tradisjonelt syn i konfrontasjon med den mer pragmatiske norske måten å handtere saker på og det var i særlig rekke sangsolistene som gjorde opprør.

De samme sangsolistene la seg også ut med den som er ansatt som etterfølger, irske Annilese Miskimmon som formelt tiltrer først i august. De oppfattet henne dithen at hun vil frata dem deres faste ansettelsesforhold og som naturlig er protesterer de mot dette.

Nå fullbyrdes den foreløpige utviklingen ved at musikksjefen Karl-Heinz Steffens velger å si opp fordi han anser et det er ‘umulig’ å samarbeide med Miskimmon. Det er ikke vanskelig å se likhetstrekkene. Sterke kunstneriske personligheter tørner sammen og markerer seg. Deres sterke vilje er overordnet det meste annet.

Det kunne være enkelt å si at det skulle være en oppgave for styreleder, eller den adminstrerende direktøren, å gi utenlandske statsborgere en innføring i ‘norske forhold’ når de ble ansatt i lederstillinger. Det ville være like enkelt å si at den nåværende ledelsesstrukturen burde opphøre. Men i hvert fall det siste ville være som å gå fra asken til ilden. En enerådende operasjef ville lenge før dagens situasjon være en ren katastrofe.

Vi tør ikke engang tenke tanken, like lite som vi tror at belæring av erfarne og dyktige utenlandsk(påvirkerte)e statsborgere i sjefsjobber er veien å gå.

Det har kilt seg ordentlig fast i Bjørvika. Det er synd for en institusjon som til de grader til nå har vist seg så suksessrik og gitt oss så mange store opplevelser.

Vi ser bare at en så forholdsvis enkel sak som ‘kunstnerisk langtidsplanlegging’ burde være lett å rydde opp i.

Hvis man ikke trår noen alvorlig på tærne.

Men vil man det? Eller det en annen agenda ute og går?

Nåværende styreleder Anne Carine Tanum, for noen år siden kåret som Årete  Styreleder, har fornuftig nok vist seg svært anonym og tilbakerholdende til nå. Det er jo forståelig. Men denne gangen dreier det seg ikke om å jukse unna penger i skatteparadis, noe som DNB har stått for, en bank hun også er styreleder for og som den har fått mye pepper for.