Hva er frihet? Hva er lykke? Siamesiske tvillinger? Diamentrale motsetninger? Komplementære størrelser?
I sin ferske bok, “Den fordømte friheten”, tar cand. philol. i filosofi Kaja Melsom på seg den Sisyfos-oppgaven det er å finne svar på disse spørsmålene. Ifølge vaskeseddelen er hennes “påstand at jo mer frihet vi skaffer oss, desto mer engstelige og utilpasse blir vi.” Litt av en påstand! Men så presenterer forfatteren også litt av et bevismateriale
Kaja Melsom: “Den fordømte friheten”, Gyldendal 2017, 152 s.
Til tross for sitt beskjedne volum – 152 sider i A-fem-format – er ikke “Den fordømte friheten” en bok man glefser i seg og ferdig med det. Boken satte seg fast i hjerne og hjerte allerede ved første gangs gjennomlesning. Der sitter den fremdeles – flere uker senere.
Men Kaja hadde ikke vært Kaja om hun ikke hadde forbarmet seg med en pedagogisk veiviser, her i form av bokens undertittel: “Et oppgjør med dagens selvrealiseringstyranni”. Dessuten er innholdsfortegnelsen instruktiv. OG den pirrer nysgjerrigheten så det holder.
(Innledning:) Hotellrom til besvær – Hamsterburet.
(Første hoveddel:) I Umulige krav Unik nok? – Lidenskapelig nok? – Lykkelig snart? – Fordi jeg fortjener det
(Andre hoveddel:) II Mislykket flukt – Kjernefamiliens hamsterbur – Flinke piker og sløve gutter – Om jeg bare ble sprek og tynn – Helvete er de andre
(Konklusjon): Oppgjør med frihetsidealet
På egen personlig “frihet” har jeg visst ikke tenkt noe særlig. Ikke på mange ti-år. For jeg har jo frihet. Forlengst. Eller? Og der er jeg ved det som for meg blir et av poengene. Den friheten boken handler om, er generasjonsbetinget. For oss som vokste opp på 50-60-tallet, hadde begrepet “frihet” et helt annet innhold enn for de som vokste opp på 70-og 80-tallet, for ikke å snakke om 90-generasjonen.
En annen, fundamental begrensning: Det enorme antall tilfeldigheter ALLE mennesker velsignes med og rammes av gjennom livet. Tilfeldigheter utenfor enkeltmenneskets kontroll.
Kjernebegrepene i boken fremstår som FRIHETEN, som skal føre til LYKKE. Men ikke automatisk: Frihet betinger at man tar VALG – de riktige valgene. Valgene skal innebære mot til “å være seg selv”, “gå mot strømmen”, bli “unik”. Grunnen? “Fordi jeg fortjener det”. (Hørt den før?) Alt dette skal skje via “selvrealisering”. Det første man trenger da, er selvhjelpsbøker. Mange selvhjelpsbøker.
Igjen en generasjonsforskjell: I min generasjon hadde vi ikke så mange valg. Derfor var det langt enklere å velge. Visst kunne man trå feil. Men stort sett tok man valg som var til å gå videre i livet med. Heldigvis hadde vi ikke en eneste selvhjelpsbok. Vi hadde bare “500 regler for Skikk og Bruk”.
Og uteblir “lykken”, kommer skammen. Skammen over ikke å ha tatt det “riktige” valget. Og da er det ens egen feil at lykken uteblir. I et samfunn som blir stadig mer individfokusert og stadig mindre fellesskapsorientert, blir byrden av skammen over uteblitt lykke tung å bære for stadig flere. Prestasjonskravene fører uvegerlig med seg en usunn konkurransementalitet. Alle skal være “best”. Best i ett eller annet. I bodybuilding med en krysning av Fantomet og Batman som rollemodell. Derfor overdoser av anabole steroider? I slanking som sikter på at Barbie fremstår som ei real bomse i sammenligning. Derfor anoreksi og bulemi? I “sunnhets”hysteri. Derfor rådyre piller og kurer som heller ikke virker? “(…) I stedet tygger vi antidepressiva som aldri før og gråter over at vi ikke er lykkelige nok.” (s. 66).
Og når “alle” skal være “best”, sier det seg selv at “helvete er de andre”, en meningstung allusjon til den bærende idéen i Jean Paul Sartres “Huis clos” (“Stengte dører”, 1943): “L’enfer, c’est les autres”.
Jentene klarer seg bedre enn guttene – både faglig og sosialt. Et av etterslepene fra min egen generasjon har nok stor overlevelsesevne: Flink-pike-syndromet. Jenter har potensiale for å holde seg “innenfor”, mens guttene i større grad risikerer å havne “utenfor”. Veien til annerledes miljøer, fellesskap med bitterhet og raseri rettet mot samfunnet som lim, harme, – ofte rettferdig harme! – med rekruttering til terror- og volds-miljøer som ytterste, livsfarlige, tragiske mulighet.
Noe overraskende fører forfatteren inn tematikken fornuftsekteskap (NB! Noe helt annet enn tvangsekteskap!) versus den store, altoppslukende – og evigvarende? – kjærligheten med store bokstaver. Men også her finner man logikken i emnevalget. Valg av ektefelle er vel det viktigste personlige valget man kan ta. Og også her gjelder det å velge riktig. For: “Den som velger det heftige begjæret, må tåle stadig utskiftning av partnere og noen doser forvirring og ensomhet. Den som velger tryggheten og det langvarige forholdet, må utholde et liv på lavpuls.” (s. 64). For bastant for de fleste av oss? Tja.
Dess dypere forfatteren graver i materien, dess klarere står det for leseren at for mange i de generasjonene som har vokst opp la oss si fra 1970 og oppover for å sette en grense mellom før og nå, dreier det seg om vellykkethet istedenfor lykke, status istedenfor frihet, tvangstanker istedenfor valg.
Til sist, to innvendinger:
Innvending 1: Problemstillingene burde ha vært tydeligere satt i sammenheng med samfunnsutviklingen, som de unge ikke kan stilles til ansvar for, og slett ikke personlig.
“Kommer man ikke inn på de offentlige undervisningstilbudene, kan man alltids kjøpe seg plass på en privat skole eller dra til utlandet.” (s. 33). Tror forfatteren at det klasseløse samfunnet er etablert? Det er de unge fra bemidlede familier som kan kjøpe plass på private læresteder. Det store flertallet av unge har “valget” mellom å klare seg i det offentlige systemet eller falle ut. Stadig flere gjør nettopp det. Faller ut – og faller utenfor. “De fleste nordmenn har da også muligheten til å innrette livet etter lystens prinsipp.” (s. 66). Leser ikke forfatteren aviser? Liberalismen. Globaliseringen. New Public Management. Turbokapitalismen. Enorme skattelettelser til milliardærene, smuler til det store flertall. Alt dette aksellererer utviklingen av Forskjells-Norge – og Fattig-Norge. Å “innrette livet etter lystens prinsipp” er en mulighehet stadig færre nordmenn har.
Innvending 2 er en forsvarstale for det viktigste ungdomsopprøret vi til nå har sett. Påstandene om 68-generasjonen er drøye, uriktige og tar til tider form av en personlig vendetta.
Som gammel sekstiåtter er jeg ikke objektiv. Som datter av en sekstiåtter er kanskje ikke forfatteren så objektiv heller.
“Inspirert av Rousseaus tanke om at man kan skape en bedre verden gjennom å dyrke basale følelser, (som motsats til Kants fornufts-filosofi og kategoriske imperativ, min anm.) gikk 68-erne til kamp mot datidens strenge seksualmoral, den autoritære barneoppdragelsen og de trange kjønnsrollene. (…) Slipp følelsene fri, og det gode vil seire, var det underliggende etoset i 68-er-opprøret.” (s. 38).
HÆ? Mange av oss studerte Rousseau i flere omganger (Kant også, for den del), men da i pensum- og eksamenssammenheng, ikke som ledestjerne i frigjøringsbestrebelsene på slutten av 60-/fremover på 70-tallet. Av de gamle gubbene var nok Marx og Engels langt mer relevante for oss sekstiåttere enn Rousseau og Kant.
• Seksualmoralen – den uskyldsrene, hvite brud, en eneste partner gjennom livet, krav om vielsesattest for å få prevensjonsveiledning, nær absolutt abortforbud med “kloke koner” og strikkepinner som resultat for de uheldige, eller rettere “ludrene” – gikk vi selvsagt til kamp mot.
• Autoritær barneoppdragelse? Tja. Vi skulle selvsagt oppføre oss “som folk”, men forbausende få slapp riskvisten og annen fysisk mishandling. Våre barn ble i sin tur heller ikke utsatt for “fri” barneoppdragelse, også de hadde rammer å holde seg innenfor.
• Kamp mot kjønnsrollene? En selvfølge. De var jo det største hinderet på den lange veien mot relativ likestilling slik vi kjenner den i dag. Uten økonomisk uavhengighet kunne vi se langt etter frigjøring av de krefter og evner de enkelte var utstyrt med.
• Derimot er forfatteren nær kjernen i vårt opprør på s. 38 – 39: “(…) 68-erne var drevet av ønsket om å skape et bedre samfunn, (…).” Absolutt! Begreper som solidaritet, antirasisme, frigjøring av menneskene i det som den gang ble kalt den tredje verden / underutviklede land sto sentralt i vårt samfunns- og verdenssyn.
• MEN: “(…) alle lyster ble sett på som like naturlige og vakre, så det meste var lov.” (s. 50). Langt ifra! Litt lenger nede på siden finnes endelig grunnlaget for forfatterens mange feilaktige påstander om sekstiåtte-opprøret: “(…) barna som vokste opp i hippiekollektiver hvor foreldrene spradet rundt nakne og hadde sex med hverandre på omgang.” Hippiekollektiver skal jeg være forsiktig med å uttale meg om, for jeg har aldri vært i nærheten av ett eneste. Hippiene (også kalt “blomsterbarna”, med “Make love, not war” som mantra) var vesensforskjellige fra sekstiåtterne, både i livsstil og livssyn. Mange av mine sekstiåtte-venner går for øvrig sine gullbrylluper i møte, og selv har jeg vært enke i 18 år…
Det er umulig å favne alle de tema forfatteren tar opp, og alle de problemstillinger hun belyser. Også jeg har måttet foreta mine valg. Om de ble “riktige” og “vellykkede”, overlater jeg til leseren å bedømme…
Kaja Melsom har nok ikke vunnet felttoget mot selvrealiseringstyranniet. Ikke ennå. Men det er en imponerende start. Og hun får stadig flere med på laget.
Takk for en spennende, inspirerende, tankevekkende, alvorlig og morsom bok som vil følge meg i lang tid fremover, Kaja!
