Det strømmer på med musikk overalt. Men å legge stiften sakte ned på ei LP-plate av vinyl er noe ganske annet. Tenker jeg, og lurer på om fasttelefon og telefaks er neste steg.

Neida. Så ille er det ikke. Jeg har to strømmetjenester for musikk for tida med mange millioner låter å by på. Det er slik vi hører på og oppdager musikk i dag. Vi forholder oss til en evig strøm av artister og spillelister. Det er selvfølgelig helt fantastisk. Et uendelig utvalg av artister, band og låter, det er bare å krafse litt på skjermen til telefonen så har du satt på Karpe Diem trådløst i alle rom i hus og heim. Eller funnet en helt ny favoritt.

Det er bare å krafse litt på skjermen til telefonen så har du satt på Karpe Diem trådløst i alle rom i hus og heim.

Øystein Ingebrigtsen

Det er stor stas. Likevel har jeg fått det for meg at det er en god ide å fylle opp stua igjen med plater etter at de fleste har pakket dem ned. Sendt dem til bruktbutikken eller sågar kastet dem. Hvorfor det?

Hvorfor har jeg har stått på en rekke bruktbutikker og bladd meg gjennom kramgoa låtar, obskur visesang, syngende husmødre, glemte utspjåka one-hit wonders fra åttitallet til glorete covre på samleplater fra melodi grand prix? Hvorfor har jeg endt opp med alt fra Abba til Bee Gees, soundtracket til «Gudfaren» og Björn Afzelius ved siden av Led Zeppelin, Eurythmics, Sondre Justad, Madrugada og John Coltrane på glinsende ny og brukt vinyl i hylla?

Vinylen har fått ett oppsving. Et gjenhør med gullalderen. Side opp og ned er skrevet om det fysiske ved ei LP-plate, om coverkunsten, om å slippe stiften forsiktig nedpå og høre suset før rillene kommer under nåla og slipper låta løs. Klisjeer kanskje. Men ikke uten grunn. Etter å ha fått platespiller i bursdagsgave har det vært høytid hver gang det er ei ny plate i hus.

Etter å ha fått platespiller i bursdagsgave har det vært høytid hver gang det er ei ny plate i hus.

Øystein Ingebrigtsen

Den må åpnes forsiktig. Coveret studeres. Den må settes på med den nevnte form for andakt. Ikke for fort. Må ikke ripe opp. Presist. Lytte aktivt og høre ferdig. Høre på en helhet. Varm, god og knitrende lyd. Reise seg. Skifte side. Finne fram ei ny.

Jålete? Gammel? Et krampaktig forsøk på være kul? Jeg synes ikke helt det heller. Er det kanskje så enkelt at for mange valgmuligheter og et enormt utvalg gjør strømmehavet litt voldsomt av og til? Er det så enkelt at vi mennesker trenger noe håndfast fra tid til annen? Gjøre en liten innsats for å oppleve noe?

I Dagens Næringsliv leste jeg fredag at selv CD-en er på en forsiktig liten frammarsj. Denne glemte lille plast-skiva. Ingen har sett ei CD-hylle på møbelbutikken på årevis, og få er de som har funnet ei plate på noen form for butikk i nærområdet sitt. Den blir nok neppe like «in» igjen som vinylen, men for noen uker siden fant jeg faktisk fram CD-samlinga fra boden igjen. Det var et hyggelig gjensyn. Der var platene jeg oppdaga rocken og jazzen med. Det var historier og minner i hvert eneste cover.

Vi er heldigitale døgnet rundt i 2016. Heldigvis. Med løpende nyheter og hele verden inn i neven hele døgnet. Det er fantastisk og fullstendig uunnværlig. Jeg får nærmest allergiske reaksjoner på dårlig trådløst nettverk eller mobildekning.

Men kanskje vi av og til trenger å høre ei plate fra side A til B, lese ei bok fra start til slutt, lese en papiravis fra første til siste side innimellom? Du må ikke hive mobilen på havet, men å ta en liten analog pause før man slår på verden igjen og skroller videre er ikke å forakte.

Kanskje får også LP-ene og CD-ene i boden din nytt liv? Det er mitt plateønske for påsken.