Foto: Alex Hoel
The Inner Light av The Beatles spiller fortsatt over anlegget når Little Steven og bandet diskré entrer den mørke scenen. Det telles opp og lyset kommer samtidig som bandet drar i gang Even the losers, som en hyllest til den nylig avdøde Tom Petty. Bandet låter fantastisk, og det er særlig de tre blåserne og de tre dansende kordamene som blir de bærende elementene gjennom kvelden. Neste låt kommer uten pause. Det er Soulfire, som er tittelsporet på Little Stevens nyeste album og som er en låt han var med på å skrive for danske The Breakers noen år tidligere. Allerede nå klapper publikum med. Neste låt kommer like kjapt, men Little Steven rekker akkurat å få tatt av seg frakken før souldisiplene begynner å spille I’m Coming Back. Den første av totalt fire Southside Johnny-låter gjennom kvelden. Alle skrevet av Little Steven selv, som slapp sine egne versjoner på Soulfire tidligere i år.
«How are you? Been a little while, huh?», sier hovedpersonen til en lattermild sal og referer til at det er 20 år siden sist han var på soloturne. Neste låt er også fra Soulfire og heter Blues is my business, som er en Etta James-låt fra nyere tid. Her finnes ingen tvil om hvorfor han headlinet Notodden Bluesfestival tidligere i år og fungerte som leder for bluesskolen. Låta bærer et jampreg, hvor både orgel, trombone, saksofon og gitar får hver sin solo. Alle musikerne får vist seg frem i løpet av konserten, og viser at selv om det er Little Steven som er stjernen, sørger han for å la alle de andre bandmedlemmene skinne også. Det er høy energi i salen og Little Steven blir plutselig til Pastor Steven på Until the Good is Gone, som om mulig låter enda bedre enn den gjorde på debutalbumet Men Without Women. Mens bandet spiller snakker han om å gi spirituell pleie via «real live music» og at musikk er broen mellom oss. Dette understreker han med å få alle til å klappe med og synge «yeah» og bygger opp låta slik at taket på Rockefeller løftes av, og holdes der gjennom hele konserten.
Konserten er i ånden av Soulfire-plata, hvor han gjør sine egne versjoner av låter han har skrevet for andre og et par coverlåter. Både soundmessig og som et vitnemål for hans talent som låtskriver. Real live music er nøkkelen, og hans 12 souldisipler oser av det. Man tror på at fremføringene er unike og vil låte annerledes på andre konserter. Det er det spesielle båndet mellom publikum og band som ikke kan etterlignes. Real live music. Et godt eksempel er når perkusjonisten har et soloparti under Bitter Fruit, etter å ha supplert flotte detaljer til lydbildet gjennom hele konserten. Man kan se Little Steven og de andre i bandet viser ekte entusiasme og ansikt som ikke klarer å skjule at de fortsatt lar seg imponere.
Det er vanskelig å finne kun et høydepunkt blant alle låtene når alt henger sammen så bra og er så tight. Likevel er det kanskje den første av tre ekstranummer som gledet og overrasket mest. Little Steven begynner med å snakke om Malcolm Young, som døde for et par dager siden, og setter i gang bandet til å spille AC/DCs You Shook Me All Night Long. Det er enten sink or swim med AC/DC-coverlåter, men så langt ute i konserten finnes det neppe noen tvil om at Little Steven & The Soul Disciples skulle levere noe annet enn kvalitet også her. En flott hyllest, og det er første gangen de spiller den låta gjennom turneen, noe som gjør det litt ekstra spesielt å være tilstede. De fortsetter inn i Southside Johnny-låta I Don’t Want to go home, og det kan virke som Little Steven virkelig mener det. For en slik entusiasme og spilleglede er det ikke mange som klarer å toppe.
Little Steven legger vekk gitaren og introduserer kveldens siste låt med å fortelle alle at det nå er viktigere enn før å holde sammen og elske hverandre, for å sammen finne veien Out of the Darkness. Publikum holder fortsatt koken etter nesten to og en halv time, og det musikken blir høyere. Gulvet rister. Det føles ikke som at dette er siste låta heller, bandet ser ut til å ha mer å gi oss. Det er først når Little Steven ytrer «my home away from home, we love you! We’ll be back!» at man skjønner at det er over. For denne gang, for Little Steven & The Disciples of Soul kunne ikke vært mer velkommen tilbake.
