«Hvorvidt staten bør være en betydelig grunneier i Norge eller ikke, er delvis et ideologisk spørsmål og delvis et næringspolitisk spørsmål», skrev NORSKOGs Yngve Holth i Nationen 31. mai. Så langt er vi enige. Men der slutter også enigheten.

Holth skriver videre: «NORSKOG mener at næringsutvikling og drift av skog og utmark best kan skje gjennom privat eierskap. Vi mener også at jakt og fiskeutleie best forvaltes av private eiere som bor i distriktene og som betaler skatt lokalt. Derfor mener vi at et nedsalg av Statskogs arealer for å hindre for stor økning av statlig eierskap, er bra.»

Statskog er i dag en garantist for allmennhetens tilgang til jakt og fiske, og gjør en viktig innsats for å legge til rette for et friluftsliv for alle. De tilbyr jakt på storvilt og småvilt, selger fiskekort og leier ut koier og hytter til en rimelig penge. Selges skogen til private, har vi ingen garanti for at nye eiere vil tilby det samme.

Arbeiderpartiet går sterkt i mot regjeringens intensjon om å selge like mye skog som vi har kjøpt opp. Det er riktig at vi åpnet for et arronderingssalg av spredte skogteiger etter oppkjøpet av Borregaards eiendommer da vi satt i regjering. Men vi har nådd grensa for hvor mye mer som kan selges som arronderingssalg, når eiendommene som legges ut for salg blir så store. Vi ser nå at eiendommer på 10 000 dekar legges ut for salg til fem-seks millioner kroner. Da er det mindre sannsynlig at lokale skogeiere kjøper skogen enn at rike forretningsfolk utenbygds fra kjøper opp jaktterreng for seg selv og sine venner. Da bør vi stoppe opp og sette foten ned.

På Gol kjjøpte en rik forretningsmann opp en jakteiendom som den lokale jeger- og fiskerforeningen hadde forvaltet sammen med Statskog gjennom 30 år. De hadde blant annet tilbud om opplæringsjakt for ungdom, drev aktiv fiskekultivering i området, og de la til rette for at rullestolbrukere kunne fiske. Forretningsmannen bød over kommunen, som forsøkte å gjøre sitt for å beholde området i fellesskapets eie.

Statskog skriver selv i sin utredning om skogsalg at de ikke har funnet virkemidler for å sikre tilgang til jakt og vilkår for jakt, fiske og friluftsliv hvis skogen selges.

Allerede i dag er antall tilbud for allmennheten langt lavere enn etterspørselen. Det er et stort press på offentlig jakt- og fisketerreng, og vi kan trygt anta at flertallet av jegere og fiskere ikke har tilgang til egen eller bekjentes eiendom med jakt- og fiskerett. Et storstilt skogsalg rammer derfor først og fremst folkejakta, mens «jaktadelen» og deres venner får anledning til å erverve seg nye områder til privat bruk.

Statskog er for eksempel landets største tilbyder av elgjakt, og fordeling av tilgang til terreng foregår på en rettferdig måte gjennom søknad og trekning. På storviltjakt er det få eller ingen private tilbydere som legger ut sine tilbud med priser og betingelser på nett.

Om Statskogs tilbud om elgjakt blir borte, blir det dermed bekjentskaper og lommebok som avgjør om du får mulighet til å jakte elg. Vi vet også at prisene på private rypeterreng kan være svært høye, og Statskog sikrer tilgang til rimelig jakt for alle.

Den norske staten eier lite skog sammenlignet med andre nordiske land. Mens staten bare eier 14 prosent av skogen her i landet, eier den 27 prosent i Sverige og 30 prosent i Finland. Til og med i USA eier staten 31 prosent, Canada hele 92 prosent skog i statlig eie.

På høyresida i politikken brukes det at vi eier lite skog i fellesskap i Norge som et argument for å selge ut enda mer. Det er en underlig logikk. Arbeiderpartiet mener tvert i mot at det er viktig å ta vare på våre felles naturressurser, ikke selge dem ut bit for bit.