I Norge har vi ikke et høyt markedsføringstrykk mot barn og unge av produkter med høyt innhold av fett, salt og sukker. Dette er dokumentert gjennom rapporter utført av SIFO på oppdrag av Helsedirektoratet og Helsedepartementet i henholdsvis 2013 og 2016.

På tross av dette har mat og drikkevarebransjen i Norge innført den mest omfattende reguleringen som finnes i verden, for å sikre at markedsføring av disse produktene ikke rettes mot barn. Gjennom Mat og drikkevarebransjens Faglige Utvalg (MFU), har produsentene og handelen innført et markedsføringsforbud til barn under 13 år . Ordningen pålegger en varsomhet overfor for ungdom fra 13 til 18 år.

Dette kommer i tillegg til intensjonsavtalen mellom myndigheter og mat-og drikkenæringen om tilrettelegging for et sunnere kosthold, som næringen selv tok initiativ til i 2015.

MFU inkluderer en klageordning for markedsføringsaktiviteter hvor et bredt sammensatt utvalg fatter vedtak. Disse vedtakene følges lojalt opp av bransjen. Dette har blant annet resultert i at butikkaktiviteter, konkurranser, merkevarenettsteder, kinoreklame og tilleggsytelser som var rettet til barn har blitt stoppet. Dessuten benytter bransjen hyppig den muligheten som ligger i å få en forhåndsvurdering av fremtidige kampanjer for å være på den sikre siden i forhold til retningslinjene.

Handelen og mat-og drikkeprodusentene registrerer at Forbrukerombudet i en kronikk i Nationen 3. juni ber helseministeren ta affære fordi det etter Forbrukerrådets mening er stort markedsføringstrykk rettet mot ungdom i Norge. I sin argumentasjon fremstiller Forbrukerrådet Storbritannia som et land som går foran, ved at de etter Forbrukerrådets utsagn har hevet aldersgrensen for tillatt markedsføring til 16 år. Det er en grov forenkling fra Forbrukerrådets leder som ikke gir et korrekt bilde.

Aldersgrensen i Storbritannia gjelder nemlig kun reklame i barnemedier og medier hvor seere/brukere/lesere under 16 år utgjør en større andel enn 25 prosent. Det er langt fra et generelt markedsføringsforbud i alle medier slik Forbrukerrådet omtaler det som.

Den engelske ordningen omfatter ikke skoler, slik den norske gjør. Den engelske ordningen har overhodet ikke med seg butikkaktiviteter slik MFU har det. Den engelske ordningen omfatter ikke netthandel slik den norske gjør. Sponsing er i sin helhet unntatt i Storbritannia. Her er det lagt inn varsomhetsregler i norsk ordning.

Den norske ordningen omfatter konkrete produktgrupper som Helsedirektoratet og Helsedepartementet ønsket å ha med da ordningen ble etablert i 2014. Den engelske modellen er langt mindre entydig ved at et nokså innviklet poengsystem brukes for å avgjøre om det enkelte produkt omfattes eller ei.

Det er med andre ord en langt strengere og mer omfattende ordning Norge har i dag, i forhold til det Storbritannia innfører til sommeren.