Det eneste store gasskraftverket i Norge – på Kårstø – ble feilinvestering, fordi det er mer lønnsomt å eksportere naturgass enn gasskraft. Etter bortfall av gasskraft er de gjenværende energialternativene vindkraft og mer vannkraft: Regjeringen Solberg sier «ja takk, begge deler». Mange naturvernere sier «nei takk, ingen av delene». Olav Hjeljord og andre vind- og vannkraftmotstandere begrunner dette med at alle rimelige norske behov kan dekkes uten ny kraft.
Det største vindkraftprosjektet er Fosen nordvest for Trondheimsfjorden, som skal dekke stort kraftunderskudd i Møre-Trøndelag, etter industri-utbygging på Tjeldbergodden, ved Nyhamna og på Sunndalsøra. I den landsdelen er relativt mange av vassdragene vernet, så det er vanskelig å skaffe mer vannkraft der. Fosen ligger så langt nord at det kan være sterk vind der, samtidig med svak vind i stor del av Nordsjøområdet. I slike perioder kan kraft fra Fosen sendes sørover i stor kraftledning som nå bygges fra Møre til Fardal ved Sognefjorden, for å supplere da liten produksjon av vindkraft i norsk og britisk del av Nordsjøområdet. (Det skal «snart» legges diger kraftkabel under Nordsjøen til Storbritannia.)
Storbritannia hadde lenge kullbasert kraftforsyning, som ble supplert med atomkraft og noe senere gasskraft, for å dekke økende behov. Dette kan være opphavet til seiglivet påstand her, om at vindkraft og mer vannkraft ikke vil erstatte «fossil» energi med CO2-utslipp på noen måte, men komme som tillegg til det. Kullkraftverkene i Storbritannia blir nå skrotet, og de erstattes med både mer gasskraft og mye vindkraft, med montering av vindturbiner til og med på Doggerbank langt ute i Nordsjøen!
Også mange tyskere ble skremt av radioaktivt nedfall etter atomkatastrofen i Tsjernobyl i 1986. Derfor kom det etter hvert i gang omlegging av energi-forsyningen der, med stor satsing på solkraft og vindkraft, så det har blitt mulig å skrote flere av de eldste atomkraftverkene der, uten å bygge nye slike kraftverk. Energibehovet i det store industrilandet er så stort at det fortsatt brukes både mye kull og mye importert naturgass. Med ytterligere satsing på solkraft og vindkraft blir ujevn kraftproduksjon stor utfordring, som tyskerne ønsker å takle med samkjøring med lett regulerbar norsk vannkraft, samt andre og antakelig dyrere tiltak.
Også i Sverige er det atomkraftverk som begynner å bli gamle, og «snart» bør skrotes. Der som i Tyskland har atomkraft fått «dårlig rykte», så svenskene ønsker seg annen utslippsfri eller CO2-nøytral energi, i stedet for nye atomkraft-verk: Det vil si mye solenergi og vindkraft, samt bioenergi fra de store skogene.
Store energi-investeringer kan delfinansieres med (ekstra) el-avgift og «øre-merking» av avgiftsmidler for nye kraftverk, som kalles el-sertifikater. I Sverige og Norge har denne ordningen «gitt» så mye ny kraft at det har blitt litt overkapasitet, som presser strømprisene nedover, så lenge muligheten for krafteksport er relativt liten. Dette er ikke subsidiering av kraftbransjen, som noen fagøkonomer hevder: Dette fungerer som intern overføring innen denne bransjen, fra selskaper som ikke satser på ny kraftproduksjon, til andre selskaper som gjør det.
Norge trenger ikke vindkraft og bare litt mer vannkraft til nasjonale behov. Både store og små andre Nordsjøland trenger «hjelp» fra Norge, for omlegging til utslippsfri kraftforsyning. Det vil si mye av den norske vannkraften i perioder med svak vind i Nordsjøområdet, så det blir lite vann igjen til kraftproduksjom i andre perioder, og behov for noe vindkraft også i Norge.