Spesialrådgiver i Norwea, Andreas T. Aasheim mener vi bør satse på vindkraft i Norge fordi den gir billig kraft og arbeidsplasser (Nationen 12. mai). Når svært mange samfunnsøkonomer og politikere ikke deler Aasheims entusiasme har det flere årsaker.

Ifølge Aasheim er norsk vindkraft den billigste formen for all ny kraftproduksjon. Vel, sjefen for krafthandel i Agder Energi, Andreas Myhre, har et annet syn i en artikkel publisert tidligere i uken (Fædrelandsvennen 8/5): På våre breddegrader er subsidier helt nødvendig for å skape investeringer i ny vindkraft. Årsaken er de svære anleggskostnadene.

Norwea har, likevel, i lang tid hevdet at vindkraft er lønnsomt, men regnskapene viser det stikk motsatte, selv om bransjen mottar store subsidier! Samtidig, i motsetning til vannkraften, slipper vindkraften å gi noe tilbake til samfunnet i form av konsesjonskraft, konsesjonsavgift osv.

I en kort anleggsfase vil et vindanlegg gi en god del arbeidsplasser, men permanente arbeidsplasser er noe annet. Totalkostnaden for Fosen utbyggingen som Aasheim nevner, er satt til 11 milliarder, det er optimistisk anslått ca. 50 nye, permanente arbeidsplasser fordelt på flere kommuner. Det gir 220 millioner per arbeidsplass. Trolig Norges dyreste arbeidsplasser noensinne – i tillegg kommer 5–6 milliarder for nytt kraftnett til Fosen.

Vindkraften fra Fosen overføres selvfølgelig ikke direkte til Norsk Hydro på Karmøy. Den går inn på fellesnettet som all annen kraft vi produserer. Norsk Hydro kunne utmerket godt klart seg gjennom det kraftoverskuddet vi årlig sender utenlands. Antagelig er Norsk Hydro, som aluminiumsprodusent, livredde for større mengder strøm inn i markedet. Det vil medføre økt press på bygging av flere utenlandskabler og dermed økte strømpriser.

Det tragiske ved argumentasjon fra vindkraftsiden er at naturen betraktes som en gratisvare. En vare som bare har verdi når den kan veksles inn i kroner og øre.