Landbruket har vært høyt oppe på dagsorden etter at landbruksorganisasjonene brøt med staten i årets jordbruksoppgjør. Under de siste ukene med demonstrasjoner, aksjoner og debattinnlegg blir vi oppfordret til å støtte norsk landbruk. Jeg mener at det er på tide at vi spør oss hva slags jordbruk vi skal støtte.

Slik tilskuddene er innrettet i dag bidrar de til å opprettholde en landbruksstruktur som ikke er bærekraftig - verken sosialt, økonomisk og økologisk. Gårdsbruk som klarer å stille med stort volum får mer tilskudd for å finansiere en drift som i økende grad fremstår som lite lønnsom. Alliansen ny landbrukspolitikk, en allianse av flere ungdomsorganisasjoner og -partier, er kritiske til at vi fortsetter å overføre penger til en modell som ikke fungerer.

Vi mener selvfølgelig at norsk jordbruk skal motta offentlige bevilgninger. Det er kun slik samfunnsoppdraget til jordbruket kan oppfylles. Samfunnsoppdraget til jordbruket er blant annet å produsere mat på en måte som tar høyde for klimaendringer, matsikkerhet, ernæring, biodiversitet, miljø og forurensningsproblemer. Jorda danner grunnlaget for å produsere mat som er ren, trygg og tar hensyn til nevnte utfordringer. Ensidig fokus på kilo og liter undergraver dette samfunnsoppdraget. Alliansen ny landbrukspolitikk vil ha mer tilskudd til bearbeiding av jord, ikke volumproduksjon.

Men dessverre dominerer volumfokuset fullstendig i utformingen av jordbrukspolitikken- også i årets jordbruksoppgjør. Volumfokuset har gitt oss lav selvforsyningsgrad, bønder med mye gjeld, mye leiejord, nedleggelser og overproduksjon. Videre har det ført til at produksjonen har blitt løsrevet fra ressursgrunnlaget og driftsøkonomien. Er dette en trend vi vil fortsette?

Hvis svaret på det siste spørsmålet er “nei”, må vi tenke nytt. Fokuset på volum sier noe om satsningen på distriktslandbruket. Et ekte distriktstilskudd er et arealtilskudd som innenfor rammer gir høyere utbetaling jo mer tungdrevet arealet er.

Jeg vil kaste en brannfakkel: Problemet er ikke først og fremst at det ikke overføres nok penger til norsk jordbruk, men at overføringene subsidierer en svært kostbar produksjonsstruktur. Konsekvensene er at jordbruket ikke er i nærheten av å oppfylle de sine politiske målsetninger.