FNs organisasjon for mat og landbruk, FAO, rapporterer at 800 millioner mennesker verden over dyrker egne grønnsaker og frukt, samt har dyrehold i byene. Det urbane landbruket står for ca. 15-20 prosent av verdens matforsyning, ifølge tall fra Worldwatch Institute, som FN-organisasjonen referer til. Det er ikke noe å riste på hodet over.

Hageflekker kan være 15 ganger så produktive som mer rurale landbruksareal, skriver FAO. Ved å være mikrobonde kan man styre gjødsel og vanning mer presist og det blir lite svinn fra produksjon til marked. Men som FAO skriver videre: Mange land ikke ser ut til å ta bryet med å inkludere urbant landbruk inn i landbrukspolitikken eller arealplanlegginga.

I vår landbruksmelding er det veldig synlig. I den står det egentlig bare at urbant landbruk er et fenomen og at det fungerer som en veiviser mot det tradisjonelle landbruket.

Sebastian Eiter forsker ved Nibio og har vært med i et internasjonalt forskningsnettverk om urbant landbruk, Cost Action Urban Agriculture Europe. I fjor ble det gitt ut en bok hvor man finner casestudier fra flere europeiske byer og også fagtekster om agroøkologi, arealplanlegging og økonomiske aspekter. Det finnes altså mye erfaring og kunnskap å basere en politikk på om man ønsker.

I en publikasjon fra Nibio i fjor skrives det dessuten at urbant landbruk kan stimulere «ekte» bønder til å bruke gårdens nærhet til byen som en ressurs, som igjen kan bidra til økt verdiskaping i bedriften.

Urbant landbruk kan med andre ord være å utnytte nærheten til byen bedre, men kan også være det å bruke brakk areal mellom borettslag eller næringsbygg til reell produksjon av mat. Kunnskapen om å dyrke vår egen mat er outsourca. Bare en liten brøkdel i landet sitter på denne kunnskapen, og de blir færre og færre. Dessuten har såkalt effektivisering styrt produksjon inn mot monokultur og det gir oss kanskje ikke det mangfoldet vi vil ha?

Jeg kommer fra Høybråten, et rolig villastrøk i Groruddalen. Tomtene her var store, men nå er de fortettet med all slags tomannsboliger og tujahekker. Årsaken til at tomtene var store var at folk kjøpte seg billige hyttetomter her for å dyrke mat. Ifølge historielaget ryddet mange jorda og potetåkre, bærbukser og frukttrær ble vanlige innslag i nybyggerhagene.

En jordbrukstelling fra 1949 viser at i gjennomsnitt ble ett mål av eiendommen benyttet til jordbruk og det befant seg i snitt 18,6 frukttrær og 13,7 bærbusker på hver tomt. Det sier litt om hvor viktig denne ressursen var.

I dag har vi urbane landbruksbedrifter som Oslo-baserte Epleslang, som nytter godt av disse gamle trærne og presser eplene som ingen plukker, til eplemost i stilig design til salg i nærmeste dagligvarebutikk. Det er en reel kortreist, urban matproduksjon.

Per i dag må vi ut av landet for å innhente tall på hva små areal i byen kan gi av avling.

Først til Canada: En dramatisk isstorm rammet østlige Canada i 1998 og førte til strømbrudd i flere dager, for enkelte i flere måneder, og mange mennesker måtte søke til tilfluktsrom for å få utdelt mat. Matsikkerheten var satt på prøve gjennom et enkelt væromslag. Curtis Stone brukte katastrofen som inspirasjon for å starte dyrke maten lokalt. I dag produserer han 23.000 kg mat på om lag fire dekar i året. Metoden hans er å leie ulike ledige areal i byen. Og dette tjener han gode penger på.

Fra USA, hvor kanskje sosiale problemer og reell fattigdom har vært den største driveren i det urbane landbruket, kan man finne andre gode eksempler: I Detroit, nok en by med store sosiale problemer og store brakkområder har urbant landbruk gitt mat og arbeid til mange fattige. Leadley som er en av de fremste aktørene, produserte mat nok til å brødfø 600 mennesker.

Ser vi mot et annet kontinent som Afrika er betydningen av urbant landbruk enorm. I Zambia dyrker halvparten av innbyggerne i byene sin egen mat.

Det skal ikke så mange vendinger til i verden før vi igjen må dyrke opp det vi har av areal. Og da må vi ha kunnskap også i byen. I Oslo skal det estimert bo 450.000 flere mennesker innen 2040 enn i dag.

Vi trenger en arealpolitikk som setter innovativt og kretsløpsbasert urbant landbruk på dagsorden, og ikke bare blir et grønt sminkelag for byutviklere, og som lett kan skylles vekk.