To timer og 8 minutter! Så mye lenger er dagen blitt siden vintersolverv. Mørketiden slipper taket! En stille jubel bruser gjennom sinnet. Det verste er over. Godt å tenke på – for ikke å si klamre seg til – i en tid så full av triste ting: Terror og Trump. Syria og Sylvi. Uvær og ulv. You name it! En menneskeskapt mørketid legger seg oppå de astronomiske og meteorologiske. Ekstremvær i alle betydninger av ordet blåser over oss små mennesker. Får oss til å føle oss – ja, nettopp – små. Tatt av vinder vi ikke rår med.

Da må lyspunktene hentes fram. Og nå røper jeg altså mitt høyst private. Daglig klikker jeg meg inn på Aftenpostens e-avis (Nationen mangler et sånt tilbud, bare så det er sagt). Der – på siste side, gjemt mellom ymse plansjer for vær og vind – står teksten til dagens lille andakt for oss som trassig vil tro på lyset og livet: Tabellen for solens gang. Og dagens økte lengde siden vintersolverv.

Så følger altså den stille jubel foran skjermen. Fem minutter lenger er dagen blitt siden i går!

Eller – husker jeg feil? Er det likevel ikke så mye? Ivrig klikker jeg meg tilbake til gårsdagen. Sammenligner på mer konkret vis enn min omtrentlige hukommelse makter. Jo, sannelig! Fem minutter er det blitt. Mens det i forrige uke var bare fire minutters økning per dag. Lite, sa du? Husk da på hva sneglen sier når den sitter på med skilpadda: «Hu hei, hvor det går!», sier den. Så altså: Det går unna for sola nå! Selv på mine kanter på Østlandet. Som jeg vet er sinke i forhold til Nord-Norge. Eksempelvis Bodø og Tromsø – de to byene som Aftenposten, i et forsøk på fortsatt å være riksavis, inkluderer i tabellen sin. De er virkelig i farta etter mørketiden! Elleve minutter daglig øker det med i Tromsø når dette skrives!

Ja da – jeg vet at nedturen venter på andre siden av sankthans. At sola snur. At det kommer måneder med dystre navn som oktober og november. Tider da stadig kortere dager klemmer som ei skrustikke rundt sjela. Så ja – jeg nyter den stigende sola i full bevissthet om lærdommen jeg ble påført i min barndoms tid, den gangen «norske verdier» innebar at smårollinger hørte mer om arvesynden enn om syndsforlatelsen: «Hver gledesstund du har på jord, betales må med sorg.» Likevel – dette er som i politikken og i livet ellers: Du bør kunne glede deg over det som er positivt her og nå, uten å få dårlig samvittighet for nedturene som du vet kommer etterpå. Man bør kunne nyte våren uten å knuges av tanken på høsten.

Men – det betyr ikke at man blåøyd skal tro våren varer evig, og ikke ha høsten i bakhodet i det hele tatt. Slik Solberg-regjeringen gjør når den bruker oljepenger som fulle sjøfolk – selv om den får kritikk fra hele det økonomiske ekspertisen – altså «eliten» som denne regjeringen vanligvis har sånn sans for. Dette gjør regjeringen selv om den vet at oljepengene i «statens pensjonsfond» egentlig er satt av til å møte eldrebølgen. Altså trusselen som vår iherdige kommunalminister Jan Tore Sanner her om dagen beklager så veldig at vil slå inn over distriktene. Og altså skremmer med når det passer seg sånn.

Aftenpostens økonomiredaktør Ola Storeng skrev sist uke at det nå hvert år overføres omtrent 40.000 kroner per person – liten og stor – fra oljefondet til statsbudsjettet. Slik lever vi som om sola fortsatt stiger over oljealderen – og selv om stadig mer tyder på at den går inn i solnedgangen. Og slik gjør regjeringen sin vri på et gammelt visdomsord: «Det blir aldri en fordel å være eldre – unntatt når man er yngre».

Men skal vi ikke bare nyte det, mens vi kan? Nyte Solbergs solskinns-politikk. Hvem sier nei til skattelettelser på noen hundrelapper i året hvis du tjener gjennomsnittlig – og mange tusenlapper hvis du tjener godt og har formue? Eller rettere: Hvem vil ikke BÅDE ha mindre skatt OG velferdsstatens oljesmurte ytelser? Hvilken barnefamilier vil ikke føde uten økonomiske bekymringer, selv om fødsler i snitt (ifølge regjeringen.no 2014) koster 22.000 kroner – og keisersnitt 55.000? Eller vi oldisene – vi som snart må skifte ut både det ene og det andre – ofrer vi en tanke på at hofteoperasjoner koster 160.000 og en levertransplantasjon 1,2 millioner kroner? Eller et gjennomsnittlig døgnopphold på sykehus om lag 40.000 kroner? Nei – vi vil ha alt dette gratis. Som en rettighet. PLUSS skatteletten!

Så satser vi på pose og sekk samtidig. Holder oss til politikere som gir oss troen på at våren varer hele året. Den evig stigende sols politikk – den frister. Meningsmålingene viser det. Solberg-ministeriets regjeringsslitasje er minimal. Den kan vinne valget. Den spiller på at vi velgere så gjerne vil glemme høsten. Den er for sånne som Arbeiderpartiet og andre som går til valg på påminnelsen om at velferdsstaten koster og trenger skatteøkninger på 15 milliarder. Gledesdreperne!