Gravemaskinkjører og entreprenør Leif Einar Lothe – Lothepus – er en av Norges mest populære menn, og blant reklamebransjens sterkeste merkevarer etter suksessen med TV2-serien «Fjorden Cowboys». Hvordan kan slikt skje? Kanskje fordi Lothepus er en herlig kontrast. Se bare på motsetningene som vises fram i tv-seriene «Skam» og «Fjorden Cowboys»!

På den ene siden ungdommer i det urbane, kule Norge – den politiske korrekthetens drømmeland. På den andre siden rufsete entreprenører i det – egentlig like moderne – Bygde-Norge. Lothepus er motpol og motkultur. De som fryder seg over «Skam», kan grøsse frydefullt over «Fjorden Cowboys».

Realityserien om livet til Lothepus og vennen Joar Førde i Hardanger er en fortelling om mannemenn fra bygda som – åpenbart bevisst – balanserer på kanten av hillbilly- og harrystemplet uten å falle utfor. En årsak til at serien, som nå for tredje gang er nominert til Gullruten, definitivt havner på rett side, kan være at den er skapt av en kvinne, Hildegunn Wærness, som er Joar Førdes kusine. Uansett: Dette slår an. Rekordmange seere vil se Lothepus og Joar filosofere over livet og hverandre mens de røyker og kjører svære maskiner, røyker, sprenger og borer i farlige tunneler, røyker, kjøper båt og spiller inn CD – og tar en røyk til.

De to lever livet som kreative entreprenører i både næring og livsførsel for øvrig. Et liv på egen regning og risiko, og med mangesyssleri i alle betydninger av ordet. Effekten oppsummeres på glimrende vis av spaltisten Elin Ørjasæter i Morgenbladet: «Er det rart at Fjorden Cowboys slår an? Dette er våre myter og vårt arbeidsliv, slik vi helst vil ha det. Servert ved arketyper for sjef og undersått. De er begge frie og stolte, samtidig som de må slave for å få til salt i grøten, eller nærmere bestemt: til rikelig med øl og eplesider.»

Ørjasæter treffer spikeren på hodet. Fratrukket bajaseriet, bannskapen og rølpet som profilerer Lothepus som «fargerik» tv-stjerne, er Fjorden Cowboys fortellingen om friheten i et liv der ingen sjefer over deg – bortsett fra nødvendigheten. Altså det som må gjøres når du setter din ære i at jobben du har tatt på deg, skal gjøres.

Drømmen om slik frihet under eget ansvar er – for eksempel – årsaken til at en bestemt type mennesker velger å bli bonde, eller «drive for seg sjøl» på annet vis. Sånne kreative sjeler er det også mange av i lokalmiljøet rundt Lothepus. Ta karen som med motorsag skjærer ut en flott, mannshøy statue av en viking. Ta smeden som smir den svære cowboyhatten som kroner båten til Lothepus. Tekstforfatteren som selger ham visene sine. Musikeren med lydstudioet «Lyd i løo» (!). Bonden som fikser landingsplass og party-event for amerikanske fallskjermhoppere.

Sånne folk finnes det massevis av utover Bygde-Norge. I byen også, selvsagt – noe tv også har vist oss, eksempelvis i NRK-serien «Ung lovende». Der er standupkomiker, forfatter og filmskuespiller målet for kreativiteten. Noe som er mer A4, selvsagt. Tenk om en av disse unge lovende på Oslo vestkant hadde drømt om å kjøpe sin egen gravemaskin og starte for seg sjøl! Men – slik drømmer man vel ikke i det miljøet. I Hardanger, derimot...

Viser Fjorden Cowboys fram en utdøende livsform? Nei, tvert imot! Mange av oss kjenner folk som «Ola Tveiten», i visa til Lillebjørn, han som «eig ein traktor og meg sjøl og gjer så godt eg kan». I bygda jeg kommer fra, finnes sånne folk i alskens bransjer. Og kanskje nettopp de har fremtiden for seg. For hvordan sysselsette folk i fremtidens «robotifiserte» samfunn? Det kan bli nettopp slik kreativitet og fleksibilitet som må oppmuntres og satses på. Så får vi heller jobbe hardt for ordnede forhold i bransjer der ting kan gå litt på halv fem overfor arbeidslivets og byråkratiets ideelle fordringer.

Når det gjelder bransjen til Lothepus, lener jeg meg igjen på researchen til Elin Ørjasæter: «Bygg- og anleggsbransjen sysselsetter hele 218.000 mennesker, ifølge Statistisk sentralbyrå. I en BI-rapport (2007) hevdes det at det er flere i bransjen enn SSBs tall viser, fordi mange næringsdrivende er lite flinke til å registrere både seg selv og sine ansatte. Blant disse uregistrerte er nok flere av arbeidskameratene til Lothepus. Ifølge Joar har Lothepus 11 mann i arbeid, men de leier seg inn og er altså alle næringsdrivende, ikke ansatt. «Maskinentreprenør» er da også et av de vanligste yrkene for selvstendig næringsdrivende norske menn, ifølge Fafo-forsker Kristine Nergaard (2016).»

Vi som gjerne vil løfte fram hvordan bygdefolk lever og hva de lever av, må takke og bukke for Fjorden Cowboys. Den beskriver ikke hele Bygde Norge. Men en viktig del. Og hvis du provoseres av for mye «faen», «svarte helvete», og prat om kvinnfolk, kan jo gruble over hvordan ord om «hooke», «føkkboy» og «blowjob» er blitt akseptert i det gode selskap. Uten at noen føler skam.