Nå har alle de politiske partiene – med et lite unntak for Miljøpartiet De Grønne – gjennomført sine landsmøter. Aldri er smilene bredere, ballongene større og glansbildene vakrere enn når politiske partier har landsmøter i valgår. Og aldri sitter pengene løsere.

I slutten av mars la regjeringa fram en ny perspektivmelding. Framtidsperspektivene er ikke like lysende som vi har vært vant til. Oljeprisen er lav, om lag 40 prosent lavere enn i 2012. Vi blir stadig flere eldre. Produktivitetsveksten har flatet ut.

Vi kan ikke fortsette å pumpe oljepenger inn i norsk økonomi. Hvis utgiftsveksten i statsbudsjettet fortsetter i samme tempo som fram til nå, vil oljefondet være tømt om noen få tiår.

Etter å ha hørt de ulike partiledernes taler på landsmøtene, virker det ikke som om disse perspektivene legger noen demper på virkelysten. Det rulles fortsatt ut nye kostbare reformer. Barnehagene skal bli gratis, i alle fall i kjernetiden, det skal komme bemanningsnormer for både skole og eldreomsorg, gratis skolemat, lengre foreldrepermisjon, universell utforming av alle offentlige bygg, gratis synsprøver for barn osv osv.

På den andre siden; det eneste som skal kuttes er skattene, i alle fall for noen av partiene.

I rettferdighetens navn ble det også foreslått kostnadskutt på de fleste landsmøtene. Politisk redaktør Tone Sofie Aglen i Adresseavisen trekker fram noen av dem: Kutt i barnetrygd og kontantstøtte, redusert elbil-støtte, reduksjoner i sykelønn, redusert periode med arbeidsavklaringspenger og kutt i skolepenger for utenlandsstudenter.

Men kuttforslag på et landsmøte har ikke en snøballs sjanse i helvete, konstaterer Aglen. Det er alltid mye lettere å snakke om hva man vil prioritere opp enn hva man vil prioritere bort.

Dagens regjering er talende illustrasjon på nettopp dette. En uhellig allianse mellom Frp, Høyre, KrF og Venstre har gitt oss kraftige skattekutt på den ene siden, og kostbare satsinger på de ulike partienes hjertesaker på den andre. Reduserte skatteinntektene har blitt paret med sterk vekst i utgiftene. For første gang tar vi nå mer ut av oljefondet enn vi setter inn.

Om de politiske landsmøtene har vært litt ufokusert i den økonomiske politikken, har de vært desto mer fokuserte på distriktspolitikken.

For de av oss som lenge har vært over middels interessert i distriktspolitikk, er det påfallende å se hvor mange som elsker distriktene så høyt nettopp i år.

Det vanlige har vært at distriktsfraksjonene i partiene har måttet kjempe hardt om oppmerksomheten på landsmøtene. Kanskje, hvis de har vært heldige, har de klart å skjerpe ordlyden i et par distriktsvennlige vedtak.

I år var det ikke slik. I år var det partilederne som talte distriktenes sak. Erna Solberg trodde på Norge, Trygve Slagsvold Vedum på hele Norge, Knut Arild Hareide var lut lei regjeringens distriktsfiendtlige politikk, mens Jonas Gahr Støre slo fast at konflikten mellom by og land har gått opp mens optimismen i distriktene har gått ned.

Det var som om Senterpartiets sterke framgang satte et preg også på de andre partienes landsmøter. Politisk redaktør Kjetil B. Alstadheim i Dagens Næringsliv mener Sp til dels har vunnet valget lenge før det er avholdt, at politikken dras i Sp-retning.

Sist helg var det Frp som hadde landsmøte. Det er feil å si at Frp vedtok ny distriktspolitikk, men partiet overrasket likevel med å ta imot presse og delegater med rømmegrøt, folkemusikk og nasjonalromantiske bilder. Om ikke innholdet i politikken be nevneverdig endret, framsto i alle fall innpakningen som ny.

Det er bra at distriktspolitikk ser ut til å bli et sentralt valgkamptema i denne valgkampen. Selv om vi har noen få partier som alltid er opptatt av distriktenes ve og vel, trenger vi at flere partier utvikler en mer aktiv distriktspolitikk.

En god distriktspolitikk er ikke bare viktig for distriktene, men for Norge. Vi har bruk for ressursene i hele landet i møte med en framtid med fallende oljeinntekter og stadig flere eldre.