Beitebrukere og lokalsamfunn på Gran betaler nå prisen for norsk artsvern. For femte dag på rad kan dyreeierne telle nye ulvedrepte sauer i utmarka. Det kan de gjøre fordi ulven er strengt vernet. Det er ikke bare å skyte ulv, fordi det er flere av dem enn Stortinget har sagt det skal være. Vi må verne om våre nasjonale ulver. Som om de noensinne brydde seg om en nasjonalgrense.

Imens, i Rondane, streifer det et pattedyr som står i fare for å forsvinne fra jordens overflate. En gang var fjellreinen (Rangifer tarandus tarandus) spredt over hele Europa. Den siste resten av vill fjellrein finnes i Norge og Russland. Den er truet.

Leveområdene til fjellreinen er så innskrenket av veier og inngrep at det hjelper lite å øke reintallet. Det vil ikke finnes relevante beiteområder for en voksende stamme å utnytte. Derfor holdesden norske stammen på om lag 24.000 dyr gjennom kvotejakt.

Det som nå skjer i Rondane, er noe helt annet. Villreinstammen i området har gått kraftig tilbake. Villreinutvalget i Rondane melder at ulv er sett jagende etter reinsflokker med kalvetunge simler. I flokker med 100 simler har forvaltningen telt 3 kalver, nær slutten av kalvingen.

Storsamfunnet regulerer stier, skiløyper og hytter strengt, for å ta hensyn til fjellreinen. Langs fylkesvei 27 har det vært restriksjoner på stopp og bilparkering. Hva gjør storsamfunnet med ulven som river reinkalver?

Ulven er ikke i nærheten av å være truet av global utryddelse, ifølge den internasjonale rødlista for truede og sårbare arter (IUCN). Når triviell ulv jager truetfjellrein litt nærmere kanten av stupet, er tiltakene pakket i bomull. De burde vært kledd i bly.

Miljødirektoratet bruker samme verktøy for å beskytte truet rein som for å beskytte sau: De sender ut et skadefellingslag de vet at høyst sannsynlig ikke vil klare å felle ulven. Dette vet også rovviltnemnda. Derfor ba de om jakt via helikopter. Direktoratet sa nei.

Ifølge den internasjonale og norske rødlista har vi 53 truede og sårbare arter i Norge som også er truet av global utryddelse. Sjøorre, dverggås, havelle, stellerand. De færreste av disse har egne handlingsplaner eller budsjettposter. De får overleve som best de kan.

Når det gjelder ulven, er ingen budsjettpost for stor og ingen sammenligning for outrert. WWFs Nina Jensen påpeker at India er mye flinkere til å passe på tigeren sin enn vi passer på ulven. Det skulle da også bare mangle, i en kunnskapsbasert forvaltning.

Tigeren er truet av global utryddelse, med en fallende bestand på under 5000 individer i 8 land. Ulvebestanden er stabil rund 300.000 dyr i 63 land. Arten ble fjernet fra den internasjonale rødlista i 1996. Å sammenligne disse artene bidrar til å fordumme og politisere artsvernet, som reduseres til en nasjonal øvelse om sympati og budsjettstøtte.

Ja visst, ulven er nasjonalt truet etter rødlistekriteriene. Den er ikke spesiell av den grunn. Hjemlige biologerpåpeker at det er svært mange nasjonale rødlistearter i kulturlandskapet. Dette kulturlandskapet vil med nødvendighet forsvinne i områder der rovdyr skal ha fortrinnsrett. Vern av de få, store rovdyrene skader vernet av de mange, små artene. Det er mulig Disney-artene gir mer oppmerksomhet rundt artsvern enn en måsadott. Kunnskapsbasert er det ikke.

Ulvens innhogg i villreinstammen kommer på verst tenkelige tidspunkt. 2.200 villrein må skytes i Vestfjella, for å kunne stoppe den dødelige CWD-smitten i området mens smitten ennå er fåtallig.

I vinter påpekte klima- og miljøministeren at elgbestanden ikke er truet av ulv. Samme logikk gjør det helt nødvendig å skyte ulv for å beskytte fjellreinen.

Dersom norsk naturforvaltning fortsetter å tillate massakren på den gjenværende fjellreinen av hensyn til en triviell art, går det ut over artsvernets anseelse i befolkningen. Den behøver styrking, ikke svekkelse.