Så du har fått beholde kommunen din? Fylkesmannen er ikke imponert.

Ordet «historisk» ble hyppig brukt da Stortinget torsdag vedtok ny kommune- og regionstruktur. 1,7 millioner nordmenn får ny kommune når 428 kommuner blir til 354. 19 fylkeskommuner blir til 11.

Unikt er det ikke. Bare i kalenderåret 1964 ble hver fjerde norske kommune historie. Nå kuttes under 20 prosent av kommunene. I hovedsak er reduksjonen basert på lokale vedtak. Oppmerksomheten rettes mot de 11 tvangsvedtakene.

Leka-ordfører Per Helge Johansen (Sp) truer i denne avis med at enhver som stemmer for tvangssammenslåing aldri vil bli glemt, men må bære «overgrepet» med seg resten av livet.

Det er mulig noen i Onsøy husker Anders Aune, Ernst Wroldsen og Marit Rotnes. Disse stortingsrepresentantene stemte i februar 1991 for å tvinge Onsøy inn i Fredrikstad. Onsøyingen Anne-Lise Ulriksen arbeider fortsatt for å omgjøre vedtaket. Hun bruker ikke mye tid på Aune, Wroldsen eller Rotnes, for å si det sånn.

Saksordfører for årets reform, Helge André Njåstad (Frp), er heller ikke sikret evig liv i historien. Han påpeker at det var mer tvang under Ap på 90-tallet enn i årets runde. Det var lokalpolitikerne på blant andre Aps og Høyres landsmøter som fikk gjennom vedtak om ny reform av kommunestrukturen, fremholder Njåstad.

Det er likevel mulig, om enn ikke sannsynlig, vi får et historisk vedtak om norske kommuner i disse dager. På mandag behandler Stortinget et forslag fra Venstre om å begrense statens mulighet til å overprøve kommunale vedtak. Bruken av øremerkede midler skal også ned, dersom Venstre får flertall.

I Nationen tror vi at norske kommuner både fortjener og tåler mer makt. Det får de ikke gjennom å bli færre - eller flere, for den saks skyld. Om Hylestad og Skatval skal bli great again, skjer det ikke gjennom å gjenåpne kommunehusene fra Einar Gerhardsens tid.

Som Europas mest sentralstyrte land er vi også blant de mest digitaliserte og reisende. Det spiller mindre rolle om befolkningen langs en fjord treffer sine lokale vedtak i ett eller to kommunestyrer, dersom de tunge vedtakene uansett underkjennes av Fylkesmennene, statens vaktbikkje mot lokaldemokratiet.

Skal staten deregulere vielser og oppdrettsnæring til kommunene? Dette fant Stortinget det relevant å diskutere på torsdag. Det de burde diskutert, var å deregulere fylkesmennene.

Kommunal Rapport meldte i mai at statens tilsyn med kommunene ikke øker, og at kommunene er blitt mer fornøyd med hvordan staten legger seg borti vedtakene og driften deres. Men fortsatt mener 37 prosent av kommunene at Fylkesmannens tilsyn er for omfattende.

Statlige føringer, departementale rundskriv, øremerkede midler, minstestandarder og rapporteringskrav tyter inn over den skrøpelige skigarden rundt norske kommunehus. De kleber seg fast til ordførerklubba og umuliggjør lokaldemokratiske krumspring og originaliteter. Når riksmedia en sjelden gang dukker opp i kommunestyret, er det for å dekke en sak som skal ankes eller anmeldes.

Dersom Venstre får gjennomslag for å gjøre Norge litt mindre statlig, vil ulikhetene mellom norske kommuner øke. Det er ikke sikkert vi er klare for det. Det er fortsatt ikke veldig langt mellom Øystre og Vestre Slidre. Om vi er opptatt av vår egen stamme, leser vi også lokalavisens saker om eldreomsorgen i nabokommunen. Den er da mye bedre enn her hos oss?

I så fall kan vi gjøre noe med det sjøl, isteden for å ringe Statens hus og spørre etter en minstestandard. Det kalles lokalpolitikk. Kommunal frihet til å prioritere det samme som nabokommunen, er ingen frihet.

Vi håper Venstres forslag om økt kommunal frihet går gjennom. Det har har 13.900 ganger mer å si for folk i Ørland og Bjugn enn at kommunene deres er vedtatt sammenslått. 13.900 er forøvrig avstanden mellom rådhusene i Ørland og Bjugn. I meter.