Krigen mot frihet dreper barn og unge på konsert. La oss holde foreldremøte.

Sommeren er høysesong for festivaler og utekonserter. Populærmusikken er blitt voksen, og både to og tre generasjoner setter seg på plenen eller i en arena for å høre gamle og nye helter spille gamle akkorder om igjen.

Selv har jeg planlagt å ta med tre gutter på Metallica-konsert i ferien. Vi skal fly langt for å komme dit.

Inntil i går har jeg tenkt med bekymring på at mine 80-talls ekstreme musikkhelter i Metallica kan være redusert til tilårskommen popkorn-underholdning for barnefamilier. Det er en underdrivelse å si at bekymringsbildet er endret etter terroren i Manchester.

Terroren på Bataclan-konserten i Paris i november 2015 hadde aldersgrense 18 år. I Manchester var det mange barn og tenåringer blant ofrene for feig ondskap – og det politiet mener er en selvmordsbomber.

10. mai sang Ariana Grande på Telenor Arena. Jeg kjenner foreldre som var der med sine barn. Jeg kjenner tankene deres: Hva om? Jeg har selv vært med barn på konsert der to ganger.

Ariana Grande er knust og avlyser resten av sin turné. Det er en 23-årings personlige vurdering som det er lett å respektere. Vi andre bør benytte pausen i livets konsert til å ære ofrene og tenke oss om.

Anslaget mot konserten i Manchester er det første målrettede angrepet på barn i Europa siden terroristen på Utøya drepte samfunnsengasjert ungdom i 2011. Ellers i verden er terror mot barn vanlig.

Vi må nå tenke de samme tankene som foreldrene til jenter i Lahore og Mogadishu: Skal vi sende jentene på skolen? Terror mot pikeskoler rammer både likestilling, utdanning og familiers frihet til å leve egne liv. Ting som IS og al-Shabaab hater.

I kveld står Bruno Mars på scenen i Telenor Arena, og spiller på sex, kroppslig og individuell frihet, uten fare for å bli sensurert. Ting som terrorister hater. Mange av de 23.000 med billett er barn. Skal vi sende dem? Skal vi la hodet eller hjertet avgjøre?

Det har sannsynligvis ingen negative konsekvenser å dra på konsert. Et nei vil med sikkerhet ha konsekvenser for vårt liberale, demokratiske samfunn.

Terror har ingen aldersgrense, ingen nasjon eller tid går fri. Jeg er beæret med å være oppvokst i samme bygd som Peder og Marit Morset. De hadde sju sønner, voksne og barn, da tysk terror rammet landet våren 1940. Skulle familien stå opp mot terror eller føye seg?

De aller fleste nordmenn føyde seg. Marit og Peder valgte annerledes, og måtte bære konsekvensene. Frykt, fangenskap, tortur og død rammet familien hardt under krigen – og i årene etterpå. Takknemligheten fra flyktningene de hjalp, hederen fra folket og landet de ofret seg for, kunne knapt plastre familiens sår.

Skal vi slåss mot terror med ungene som innsats? Skal vi dra på den konserten? Vi møter terror i en annen verden enn Morset-familien, men spørsmålene er like store og nakne. Vi har imidlertid et privilegium: Vi kan fritt snakke med familien, naboer, i foreldregrupper og på jobben om spørsmålene terror reiser. Samhold gjør sterk, også før det smeller.

Myndigheter og arrangører gjør sitt for å trygge oss. Men til sist er det foreldrenes personlige ansvar å sende barna ut i verden – eller holde dem hjemme. Det ansvaret kan vi bruke til å leve som før, dersom vi liker frihet også når den koster noe.

Mange foreldre i verden har ikke muligheten til å sende sine barn på konsert eller ta dem med på ferie. Staten eller mobben har sagt nei for dem. Ønsker vi at våre barn skal kunne velge å ta med sine barn på konsert i fremtiden, må vi gjøre likeså i dag.

Skolelæreren Peder Morset kunne godt ha regnet ut at terror var farlig for ham og familien. Han tok kampen likevel. Ordene fra Per Sivle, som Morset skriblet ned og la i en steinvarde på Stugudal, forklarer hvorfor:

«Og logar kje Varden på Tind og Nut, han logar i Hjarta hjå Noregs Gut.»