Under halvparten av tømmerstokken kan bli til papir. Jakten på ny industri foregår i den andre halvparten

Det dirrer i skogen. Hogstmaskinene går så hardt at hogstrekorden fra 1991 på 10,5 millioner kubikkmeter kan bli slått i år.

Skogfolk går breialt i gangene på Skog og Tre-konferansen, det årlige bransjetreffet på Gardermoen. Skogeierforbundets direktør Erik Lahnstein sier at tonen i næringen er endret i løpet av de siste par årene. Viken Skog satte tømmerprisen opp denne uka, fra et allerede høyt nivå. I Hedmark snakkes det om 500 kroner kubikken.

Den lave kronekursen gjør det dyrt å importere trelast til Norge. Det betyr at sagbrukene øker aktiviteten: Bergene Holm øker trolig fra 1 til 1,1 millioner kubikkmeter saget i år.

Den samme kronekursen gjør det også mer lønnsomt for skogeierne å eksportere sagtømmer. Følgelig er det press på sagtømmeret. Det er rett og slett selgers marked.

Når det gjelder massevirket – de tømmerstokkene som kan bli papir, men ikke plank – er idyllen enda skjørere. Det finske massevirkegiganten UPM har alene stengt fem millioner tonn årlig produksjonskapasitet for papir de siste årene.

Norske Skogs to fabrikker i Norge drives i pluss. Men det er lagt ned lønnsomme fabrikker i Norge før. Det er fire år siden Tofte-nedleggelsen. Eieren Södra har senere bygd opp tilsvarende produksjonskapasitet i Sverige – for å unngå det Södra kaller «et særnorsk kostnadsnivå». Den globale konkurransen i øvelsen trekoking er knallhard.

Næringen snakker stadig mer om den halvdelen av massevirkestokken som ikke er cellulose, men består av hemicellulose, lignin, vanillin og andre godbiter. Jo mindre andel, jo større er verdiskapingspotensialet i den kjemiske suppa som en kokt tømmerstokk er. Da trengs det forskning og vitenskap. Der kan vi konkurrere.

Det blir stadig sjeldnere å høre skogeiere si at jo da, det er artig at Borregaard lager vaniljesmak til iskrem fra tømmer, men det monner jo ikke på tømmerforbruket. I en slik tankegang er bulk og volum alt, og enhver fallende margin kan møtes ved å hogge og selge enda mer. Norske Skog har prøvd dette. Det gikk ikke.

En gang slet UMP i samme papirsump som Norske Skog. Nå kommer under halvparten av UPM-resultatet fra cellulose. Den avanserte trekjemien leverer overskudd, og UMP øker markedsverdien sin der Norske Skog-aksjen har falt fra 200 til 2 kroner. – Det er kult å si at man jobber i UPM igjen, sier Marko Janhunen i selskapets bioraffineri-avdeling.

Vi kan ha det morsomt, vi og. Hver sjette krone Borregaard tjener, kommer fra produkter som ikke fantes for fem år siden. Tømmerprisen blir stadig mindre viktig på selskapets kostnadsside. Borregaard tåler altså økte tømmerpriser svært godt. Det gjør ikke Norske Skogs papirlinjer, for å si det sånn. Det er derfor styrets vedtak om at 20 prosent av overskuddet skal komme fra annet enn papir, er like nødvendig som riktig.

Også biodrivstoff-produsentene har fått opp øya for den komplekse tresuppa. – Vi tenker ikke kunhva som blir kostnaden per liter drivstoff, sier Oscar Sandstrøm, St1s norgessjef og ansvarlig for planene om biofabrikk hos Treklyngen på Follum. Han ser også på hva han kan få ut av sidestrømmene.

I tillegg til biodrivstoff vil selskapet hente ut lignin, fyringsolje og kjemikalier – og kanskje flytende biogass. St1 trenger altså ikke å tjene en krone på hovedproduksjonen. Som ennå ikke er vedtatt bygget. Mens svensker og finner bygger ny treforedlingsindustri for 50 milliarder kroner, har Norge det Erik Lahnstein kaller «fine initiativ»: Planer for flere biodrivstoffabrikker.

Industrireiserne i Norge er på kapitaljakt i et valgkampår. Regjeringen vil ha bedre rammevilkår for privat kapital, de rødgrønne vil ha mer offentlig kapital til ny skogindustri.

Det viktigste er ikke hva, men at noe skjer. Skogeierne tåler saktens å eksportere enda mer tømmer til gode priser. Finans Norge-direktør Idar Kreutzer er mer bekymret på AS Norges vegne. «Jeg frykter en strategi som gjør oss til råvareleverandør for en lønnsom industri i Sverige og Finland», sa Kreutzer på Skog og Tre. Erna og Siv bør dele frykten.