En reise gjennom Norges vakre natur etter at den varme vårsolen har avdekket alt som ingen vil se: Plasten ligger på engene i form av innpakkede høyballer i hvitt og rosa, plastdekke over spirende busker og jorder som skal beskyttes mot frost, men også nær sagt over alt.

Hvor mye av plasten som brukes for å lette bondens hverdag kommer på avveie, tenker vi, i det vinden rusker i plastrester som henger som faner i småskogen. Det var vel ikke akkurat denne biten av kulturlandskapet vi veldig gjerne vil gi vår støtte til.

De fleste nordmenn bruker bæreposene fra butikk som søppelposer, og mange bruker handlenett. Bevisstheten rundt akkurat bæreposer og at de ikke skal kastes i naturen er rimelig høy. Har den samme bevisstheten nådd det enorme plastforbruket moderne jordbruk er avhengig av?

Plast og ikke minst mikroplast er blitt kalt klimakrisens «evil twin», en miljøbombe som er i ferd med å eksplodere i ansiktet på oss. Strakstiltak er påkrevd, og det er i sammenheng med dette at «bondepartiet» foreslår to slike tiltak, og slår følge med mange andre som da mener at man får bukt med «verstingene». Men ifølge det internasjonale tidsskriftet EcoTextile News som følger dette temaet tett på, er nest etter mikroplast fra bildekk og pellets (som blant annet kommer fra kunstgress) mikrofibre fra syntetiske klær og tekstiler den største synderen: 190.000 tonn fra tekstiler mot ‘bare’ 35.000 tonn fra kosmetikk.

Ifølge The Story of Stuff som har laget en svært god film om dette som man finner på nettet, er det 200 millioner mikrofibre per person på kloden som flyter rundt i havet. Eller 1,4 millioner milliarder totalt. Disse er mer eller mindre umulig å gjøre noe med.

Men vi må ikke bidra til mer mikroplast, så mulig vi burde ha et forbud mot å vaske de syntetiske klærne våre inntil videre? Ikke minst fordi den delen av mikrofibrene som renses ut i norske renseanlegg også brukes som gjødsel på jorda. Dermed havner plast i form av mikrofibre på åkrene via «gråvannet» fra husholdningene. God appetitt.

Syntetiske klær dominerer i garderobene våre. Da klima- og miljøvernsministeren nylig ble spurt om hvorfor regjeringen ikke hadde fremmet lovforslag om forbud mot mikroplast i kosmetikk, minnet han våre folkevalgte om at de fleste av oss fleecejakker i skapet. Han har skjønt alvoret, og vet at det ikke er lett å snu dette.

Bondelagets egne profilklær med stolt BONDE på ryggen er laget av olje, og det tar tusenvis av år å bryte dem ned. Så lenge de brukes vil de vaskes og dermed gjødsle jorda med plast. Syntetisk fleece er enda verre. Jo eldre de blir jo mer ’flasser’ de, ifølge Patagonia som fant at en enkelt polyester fleecejakke kan avstedkomme 250.000 mikrofibre per vask.

Vi heier på det norske landbruket, det landbruket som tar vare på alle ressurser og bidrar til god, sunn mat og vakkert landskap (forhåpentlig uten plast som pynt) og mye mer. Et av plussproduktene er ull, en råvare vi jobber med gjennom prosjektet Krus, som er finansiert av Norges Forskningsråds satsing på bionæring. Her er Norden (delvis), den baltiske regionen (veldig) og EU på hugget. Men er vi? Norge?

Når så vi sist en bonde i norsk ull og ikke i fleece-vest eller syntet-drakt? På ullkongress i Sydney nylig, ble alle delegatene oppfordret til å kle seg i ull på gallamiddagen. De mange hundre delegatene, for det meste menn og svært mange «wool-growers» som sauebøndene kaller seg «down under», valgte selvsagt ulldresser. Ikke en polyester dress så langt øyet rakk. Men i Norge sitter bønder og bygdebyråkrater i plastklærne sine men de nyter lokalmat. Skål for den.

Og når skal de se seg rundt og se all plasten på avveie i norsk natur som stammer fra gårdsdriften? Den blir ikke borte. Større dyr spiser plast, og blir den liggende lenge nok blir plasten til mikroplast som kan tas opp både av plankton, smådyr og planter. Både klærne våre og plasten på jordet betyr uendelig mye mer i totalen enn om bonden smører seg inn med litt krem med eller uten mikroplast.

For all del, fint med forbud, men hvor er tiltakene som monner?