Jordvernmålet er utformet som en maksimumsgrense for omdisponering av jordbruksareal, men omdisponert areal blir ikke alltid nedbygd. Nedbygd areal er heller ikke alltid omdisponert. Ny statistikk gir nå med økt kunnskap om nedbygging av jordbruksareal.

I 2015 ble det vedtatt å omdisponere 6 341 dekar jordbruksareal til andre formål enn landbruk. Dette forteller likevel ikke hvor mye jordbruksareal som faktisk ble nedbygd. Det er ikke alle kommunale reguleringsvedtak som blir iverksatt, mens nedbygging som ikke fanges opp av den kommunale rapporteringen kommer i tillegg.

Statistisk sentralbyrå (SSB) og NIBIO har samarbeidet om en undersøkelse av hvor mye jordbruksareal som faktisk er blitt nedbygd de siste ti årene. Ser vi bort fra usikkerheten i en slik undersøkelse, ble det i snitt bygd ned i overkant av 8000 dekar per år i perioden 2004 til 2015. Årlig utgjør dette et areal noe mindre enn det som ligger innenfor Ring 2 i Oslo, eller åtte ganger så stort som Midtbyen i Trondheim.

Samtidig ble det gjort vedtak om omdisponering av i gjennomsnitt 7030 dekar per år. Det bygges altså ned mer jordbruksareal enn det som rapporteres som omdisponert. Dette er som forventet, siden nedbygging til landbruksformål oftest ikke er søknadspliktig og derfor ikke blir med i rapporteringene fra kommunene.

SSBs nye undersøkelse gir detaljert informasjon om hvor jordbruksarealet faktisk ble bygget ned, og hva som var formålet. Av statistikken går det frem at nedbyggingen er størst der hvor det er mest jordbruksareal å ta av. Øverst på statistikken ligger Rogaland. Deretter følger Hedmark og Sør-Trøndelag. En kan undres på om dette skyldes mangel på alternativer, eller at jordbruksarealet ikke oppleves som en knapp ressurs der hvor man har mye av det lokalt.

Snaut halvparten av det nedbygde jordbruksarealet er på ett eller annet tidspunkt blitt jordsmonnkartlagt. 70 prosent av dette undersøkte arealet er av svært god jordkvalitet. Under 5 prosent er av marginal kvalitet. Dette viser at det sjelden gjøres en vurdering av egnethet til matproduksjon før areal bygges ned. Jordbruksareal bygges ned på grunn av sin beliggenhet, uavhengig av øvrige kvaliteter.

Nær en fjerdedel av nedbyggingen skjer innenfor tettsteder. Ytterligere en fjerdedel skjer mindre enn en kilometer fra tettsted. Jordbruksareal i og rundt tettsteder er med andre ord spesielt utsatt. Dette understreker behovet for å øke bevisstheten om jordvern i by- og tettstedsplanlegging.

Med hensyn til utbyggingsformål er det boligbygging som legger beslag på mest jordbruksareal. I perioden 2004 – 2015 er 26 prosent av det nedbygde arealet brukt til boliger. Typen boligbygging er i hovedsak frittliggende småhus. Konsentrert småhusbebyggelse og store boligbygg tar for seg av jordbruksarealet i byregionene, men også her er det småhusbebyggelse som utgjør den største trusselen mot jordbruket. For øvrig tar transportsystem i form av vei og bane 16 prosent av det nedbygde arealet, mens 10 prosent går til idrettsanlegg og grøntområder.

Nedbygging til landbruksformål fanges som nevnt ikke opp av den kommunale rapporteringen av omdisponert areal. Dette er en av de viktigste årsakene til at det er forskjeller mellom statistikkene for omdisponert og nedbygd jordbruksareal. I perioden 2004-2015 ble i snitt 1750 dekar årlig nedbygd på grunn av landbruksformål. På landsbasis utgjør dette om lag 22 prosent av det jordbruksarealet som bygges ned.

Formålet med landbrukets egen nedbygging kan for eksempel være driftsbygninger, landbruksveier og oppstillingsplasser. Jordloven setter forbud mot omdisponering av jordbruksareal til andre formål enn jordbruk, men tillater formål som er ledd i jordbruksproduksjonen. Oppføring av større driftsbygninger må riktignok behandles som byggesak, men det føres ikke kontroll med om disse blir oppført på jordbruksareal.

Hedmark, Oppland og Nord-Trøndelag er fylkene der landbruket selv står for størst andel av det nedbygde jordbruksarealet – med rundt 35 prosent i alle disse tre fylkene. I likhet med øvrige formål, skjeler heller ikke landbruket til jordkvalitet. Av arealet som ble tatt til landbruksformål, og som er jordsmonnkartlagt, var 72 prosent av svært god kvalitet.

Stortingets jordvernstrategi setter som mål at omdisponeringen av jordbruksareal skal være nede i 4000 dekar årlig. Målet skal nås innen 2020. I siste rapporteringsår (2015) ble det som nevnt fattet kommunale vedtak om omdisponering av 6341 dekar jordbruksareal. Statistikken over faktisk nedbygd areal kan ikke brytes ned på enkeltår, men i snitt for perioden 2004 – 2015 lå faktisk nedbygd areal per år 13 prosent over rapportert omdisponert areal. Forskjellen kan forklares ved at faktisk nedbygd areal består av omdisponert areal pluss nedbygd areal som ikke omfattes av rapporteringene, minus areal som er vedtatt omdisponert, men ikke blitt nedbygd.

At det er et gap mellom omdisponert og faktisk nedbygd areal, er ingen grunn for kritikk av at jordvernmålet er knyttet til omdisponert areal. Det er meningsfylt å knytte målsettingen til en målbar størrelse. Tidligere har det kun vært mulig å måle omdisponert jordbruksareal.

Det er knyttet noe usikkerhet til beregningene av hvor mye jordbruksareal som blir bygd ned. Nye datakilder og ny teknologi øker muligheten for mer presis rapportering på dette området. Når metoder og datakilder får tilstrekkelig presisjon, vil det kunne utarbeides årlig statistikk. Da blir det også mulig å knytte jordvernmålet til en maksimumsgrense for faktisk nedbygd areal. Det kan bidra til å styrke vernet av en knapp og ikke-fornybar ressurs.