Det er noen kvaliteter ved Norge som er verdt å bevare. Spredt bosetting og levende distrikter er definitivt en av dem.

André N. Skjelstad fra Venstre forsvarer i Nationen 12. mai sentralisering med at «vi må være villige til å omstille oss». Samtidig gjentar han den lettbeinte kritikken om at vi i Senterpartiet sier «nei til all endring» og «vil at alt skal være som det alltid har vært». Det som forundrer meg er hvorfor endring alltid betyr mer sentralisering og større enheter?

Kunne vi stille noen kontrollspørsmål før vi kjører i gang enda flere reformer, for eksempel: Gir dette folk en bedre hverdag? Blir det mer effektivt? Styrker det folks rettssikkerhet og folkestyre? Tar det samfunnet i riktig retning? Så lenge Venstre og andre sentraliseringskåte politikere ikke kan gi meg overbevisende svar, forbeholder jeg meg retten til å si nei takk. Uten å bli kalt dum og gammeldags.

Hvordan Norge ser ut og er organisert har ikke kommet av seg selv. Når det gjelder distriktspolitikk er virkelig Norge et annerledesland. Vi skiller oss fra de fleste andre vestlige land; en tur over grensa til Sverige er bevis på det. Den aktive, brede distriktspolitikken har virket.

En «bred» distriktspolitikk handler ikke om overføringer og særordninger – det handler om at hensynet til alle strøk av landet har vært bakt inn i alle politikkområder; utdanningspolitikk, finanspolitikk, samferdselspolitikk osv.

Den største trusselen fra dagens regjering er at den brede distriktspolitikken er borte. Man ser hver sektor stykkevis og delt. Hadde man tatt seg bryet med å legge alle reformene oppå hverandre, hadde man sett at de peker i én retning – en rask rasering av de strukturene som bidrar til å holde alle deler av landet vårt levende.

Senterpartiet er ikke imot fornuftige kommunesammenslåinger. De fleste sammenslåinger de siste tiårene har vært Sp-ledet. Men disse sammenslåingene har alltid startet med spørsmålet «hvilken kommunestørrelse gir oss de beste tjenestene og løsningene?».

Norsk utdanningspolitikk er kanskje det beste eksempelet på at den brede distriktspolitikken virker. Et forutseende storting etablerte et nett av distriktshøgskoler på 70-tallet, fordi «distriktshøgskolen kan, saman med andre utbyggingstiltak, vere eit viktig virkemiddel for å nå ei slik målsetjing, men åleine kan han ikkje hindre avfolking eller fråflytting frå stader eller regionar. Det er difor viktig å setje inn distriktshøgskoleutbygging på stader det etter ei samla vurdering er god von om å få til vekst eller hindre stagnasjon.»

Distriktshøgskolene har vært en suksesshistorie. Hvordan ville Sogndal eller Volda sett ut i dag, uten blomstrende studentmiljø? Og hva kunne vi ikke oppnå ved en enda mer målrettet politikk for å matche lokale studier med behovene til det lokale næringslivet? Ingenting er mer sentraliserende enn utdanning, sier Skjelstad i sin kronikk. Vel – det kommer an på de politiske løsningene. Regjeringen har gjennom sin høyskolereform tvunget fram fusjoner og sammenslåinger som vil sentralisere tilbudet til norsk ungdom. Det er et politisk valg – som Venstre var med på.

Senterpartiet foreslår en rekke endringer og reformer. Forskjellen er at vi vil flytte mer makt og myndighet nærmere folk og lokalsamfunn, i stedet for å sentralisere. Vi har for eksempel foreslått en helt ny modell for sykehusene som avvikler foretaksmodellen. Vi vil styrke førstelinjen i politiet og fjerne Politidirektoratet. Vi ønsker oss en tillitsreform i offentlig sektor; gi mer ansvar til de ansatte og redusere krav til nitid kontroll og rapportering.

Jeg kunne ønske meg mer ærlighet i debatten – også fra Venstre. Hvis man oppriktig mener økt stordrift og sentralisering er bra, så si det. Men å påstå at det egentlig handler om bedre distriktspolitikk – det er uredelig.

Hvis man mener noe med å ta hele landet i bruk og gi folk reelle valgmuligheter handler det om politiske valg. Noen ganger betyr det å si nei til reformer som tar samfunnet i feil retning.