Vi som vil bygge flere mellomlandskabler, er «agenter» for «en galopperende prisstigning». Vi ønsker «sugerør inn i det britiske prisnivået», slik at vi kan «gni oss i hendene og smile, hele veien til banken». Ofrene er forbrukere og næringsliv.

Les Hogne Hongsets kronikk «Kabelagentenes kreative bruk av tall».

Hongset har en rekke ganger i fullt alvor hevdet at flere mellomlandskabler vil ta knekken på den kraftintensive industrien i Norge, med tap at tusenvis av arbeidsplasser. Dersom Hongset har rett, blir Kraft-Norge ledet av sinker: Norsk industri kjøper om lag en tredel av den kraften vi produserer. Dersom vi med vilje skulle drive prisene til værs slik Hongset hevder, ville vi med andre ord ta knekken på et av våre største markeder.

Så dumme er vi tross alt ikke.

Forskjellen på Hongset og meg er ikke først og fremst at vi er uenige om hvor mye kraftprisen vil stige som følge av mellomlandskabler. Her tror jeg nok Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har bedre oversikt enn Hongset, og NVEs prognoser er ca. to øre per kWh i 2030. Forskjellen mellom Hongset og meg er hvordan vi ser på kraftbransjen.

Hongsets syn er enkelt: Kraftselskapenes jobb er å levere en billig innsatsfaktor til industrien. Strømmen ville vært enda billigere, mener han, dersom vi heller ikke hadde hatt de kablene vi alt har. De har drevet prisene i Norge opp på et kontinentalt nivå, «skyhøyt over hva det koster å produsere vannkraft her i landet».

Selvsagt er det vår oppgave å levere billig strøm til industrien. Vi leverer på langsiktige industrikraftavtaler, og i tillegg har kraftintensiv industri særlige fordeler som nuller ut Hongsets argumentasjon rundt nettleie: Industrien har inntil 95 prosent rabatt på nettleie.

Men kraftbransjen er samtidig Fastlands-Norges største industrielle verdiskaper. Bransjens andel av BNP var i 2016 på 2,7 prosent, eller 63 milliarder kroner. Bransjen har ti ganger større brutto verdiskaping enn aluminiumsindustrien, seks ganger større enn den samlede metallindustrien, og om lag tre ganger så høy som i hele kraftintensiv industri. I antall sysselsatte har kraftbransjen om lag 20.000, mer enn tre ganger så mange som aluminiumsindustrien og en tredel flere enn i hele metallindustrien.

Bransjen vil investere nær 140 milliarder kroner i de kommende årene. Mye er «må»-investeringer, de følger av myndighetspålegg og behovet for oppgradering og handler om utbygging og fornying av kraftlinjer, modernisering av kraftverk, bygging av nye kraftverk, flomsikring, demninger og digitalisering.

Derfor må kraftselskapene være lønnsomme, de kan ikke drives på kostpris. Dersom Hongsets drøm skulle innfris, måtte vi nasjonalisere kraftsystemet og finansiere det over skatteseddelen. Men jeg tror få vil gå inn for sovjetiske krafttilstander når de ser kostnadene ved det.

Så til kabler: Hongset mener at de kablene som nå finnes gjennom de siste fem årene har ført til økt strømpris i Norge, «men hvor mye den har steget på grunn av de samme kablene, det sier kraftkarene lite om». Tja, det kan vi jo ikke si så mye om, i og med at kraftprisene har sunket, og slett ikke steget, de siste fem årene. Selv en krimforfatter bør jo få åstedsbeskrivelsen sånn noenlunde riktig.

Det er elementært at tilknytning til andre kraftmarkeder påvirker prisene. Men det er ikke noe alternativ til en slik tilknytning. Uten kabler måtte jeg og en del kolleger innført rasjonering flere ganger de siste ti årene. Vi er blitt reddet av at vi kunne importere strøm gjennom de kablene Hongset helst vil kutte.

Sammenlignet med andre faktorer betyr de nye kablene til Storbritannia og Tyskland lite for prisene på strøm: Kalde vintre og tørre år betyr vesentlig mer for kraftprisene enn to-tre nye mellomlandskabler.

Kraftselskapenes verdiskaping kommer dessuten fellesskapet til gode: På ti år har offentlig eide kraftselskap gitt over 200 milliarder kroner i utbytte og skatter, til kommuner og fylker og staten. Det er et tankekors at Hongset og deler av fagbevegelsen vil stoppe mellomlandskabler for å presse strømprisene lengst mulig ned, til fordel for kraftintensive industriselskap. De fleste av disse selskapene er internasjonale børsnoterte selskap dominert av tyske, franske, amerikanske, spanske, sveitsiske og kinesiske kapitaleiere. Man vil altså svekke verdiskapingen i offentlig eide kraftselskap, for å øke utbyttene til private eiere i internasjonale selskap.

Hensikten med flere kabler er ikke å «importere» et britisk nivå på strømpriser, men å tilby et overskudd når vi har det, og å levere støttekraft for europeisk vind- og solsatsing. I dag kommer mye av støttekraften fra kull. Vannkraft kan erstatte store deler av kullforbruket og fungere som støtte for vindkraftparker som leverer strøm til millioner av mennesker i Nord-Europa.

Men kanskje Hongset også mener at klimaproblemet er en konspirasjon?