Arbeiderbevegelsen og småbrukerbevegelsen har fått til mye sammen gjennom vår mer enn hundreårige historie. Og vi må stå sammen og kjempe kamper framover! Det er en politisk kamp mellom oss som vil ha fellesskapsløsninger og fordele og skape verdier og velferd, og de som vil overlate alt til markedet. Derfor må vi engasjere oss både faglig og politisk!

Kriseforliket mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet våren 1935 var starten på det som ble velferdsstaten. Et samfunnssystem som har skapt verdier og fordelt velferd i en utstrekning ingen andre samfunn kan vise til. Dette må ikke brytes ned.

Velferdsstaten handlet om å bygge landet. Nå er det salg som gjelder. 80 prosent av fisken skal gis bort til storfiskerikapitalen. Boliginvesteringene er snart like høye som oljeinvesteringene. Skognæringen i Norge satses det knapt på. I jordbruket er det et volumkjør som gir overproduksjon, gjeldsvekst og fallende sjølforsyning.

Alliansen mellom arbeidsfolk og småbrukere, by og land, trengs mer enn noen gang. Det er når arbeidsfolk i by og bygd og småbrukere og bønder finner sammen, at politikken flytter seg og samfunnet endres. Den norske samfunnsmodellen med stor grad av likhet og omfordeling er et resultat av en storstilt allianse mellom arbeidsfolket og bøndene. Alliansen utgjør ryggraden i produksjonsapparatet i realøkonomien, og i forsvaret av den felleskapsstyrte offentlige velferden mot handels- og spekulasjonsøkonomien.

Samfunnsutviklingen er ingen tyngdelov. Den norske modellen er under et konstant press fra dem som vil omsette fellesskapets verdier i markedet og som kun ser finansielle pengeverdier, ikke de realøkonomiske verdiene og produksjonsapparatet som bønder, småbrukere og arbeidsfolk skaper og representerer. Den realøkonomiske verdiskapningen må ivaretas av sterke faglag for arbeidsfolk, bønder og småbrukere som sikrer en god samfunnsutvikling og nasjonale lønns- og arbeidsvilkår for folkene vi representerer.

I dette allianseperspektivet er tradisjonen med sjøleiende norske bønder i en særklasse. Som sjøleiende er bonden både eier og arbeidsmann, vi har en sterkt definert eiendomsrett, men med eiendomsretten følger like sterkt definerte plikter og samfunnshensyn. Vi bønder skal bruke vårt areal til oppgaver for fellesskapet samtidig som vi bønder skal både ha avkastning på den investerte kapitalen vi tilfører bruket, og timeinntekt av arbeidet på gården.

I tillegg til samfunnsoppgavene om å nyttiggjøre landets naturressurser til matproduksjon og annen verdiskaping, kan det ikke være tvil om at nasjonale lønns- og arbeidsvilkår må ligge til grunn for bondens næringsvirksomhet.

Det er en gjensidig avhengighet i interessefellesskapet mellom arbeidsfolk og sjøleiende bønder i Norge. I Latin-Amerika har de store jordeierne på landsbygda alliert seg med kapitaleliten og representerer de sterkeste motkreftene mot all politikk som ønsker å utjevne forskjeller og utvikle fellesskapsgoder.

Nettopp fordi alliansen mellom arbeidsfolk i by og bygd og gårdbrukere er helt avgjørende for hvilken politikk som føres og for hvilken samfunnsmodell vi får her i Norge, er forvaltningen av norsk matproduksjon helt essensiell. Det er god grunn til bekymring for den utviklingen vi ser med arealavgang, bruksnedleggelser, svekka matsikkerhet, utarming av bygdene og manglende lønnsomhet for bøndene i næringa.

Vi liker dårlig framveksten av selskapsjordbruket, at matproduksjon blir et spekulasjonsobjekt for finanskapitalen og at vår matproduksjon i økende grad baserer seg på andre lands ressursgrunnlag og arbeidskraft. Dette landbruket er verken til fordel for bøndene eller arbeidsfolk. En svekking av landbruket og infrastrukturen for matproduksjon, svekker den norske bonden og den norske arbeideren, og politikken vi i fellesskap har kjempet fram.

Den internasjonale matforsyningssituasjonen er usikker, og langt mer sårbar enn vi tidligere har vært klar over. FNs klimapanel slo fast at matproduksjon er den største utfordringen. Med pågående finans-, klima- og matkriser må det komme ny politikk, nye ordninger og nye strukturer som endrer på de grunnleggende årsakene til at disse krisene oppsto. Dette vil også gjelde oss i Norge.

I januar 1997 utga LO og NBS dokumentet «Vurdering av norsk landbrukspolitikk». Innholdet må vurderes ut fra sin tid. Det var arbeidsledighet, så full sysselsetting var viktig. Det andre hovedtema var utjamning av inntekt og levekår. Under disse to overskrifter ble følgende fire forhold analysert; sysselsettingseffekt, distriktspolitisk effekt, utjamningseffekt og beredskap. NBS inviterer LO til videreutvikling av vårt felles dokument fra 1997.

Det trengs en ny kurs. Det trengs ny politikk for foredling av grønt karbon, fra torsk, gran og timotei. En politikk som bygger opp velferdsstatens evne til å fordele, regulere arbeidslivet og finansiere vår felles framtid. Grunnlaget for en bedre utvikling skapes i alliansen mellom arbeidsfolk og gårdbrukere.

Vi må stå sammen!