Våre handelspartnere med EU i spissen vil gjerne overta det norske matmarkedet.

Det er for tiden sterkt fokus på nødvendigheten av å omstille norsk næringsliv fra olje som den viktigste næringsgrenen. Norske landbaserte ressurser vil måtte stå sentralt i etableringen av en fremtidig bioøkonomi og i en strategi for å realisere det grønne skiftet. Produksjon og verdiskaping fra landbruket blir viktigere og vil stå sentralt i en slik omlegging. I et slikt perspektiv vil det være helt feil å redusere handlingsrommet for mulig omfang av fiber- og matproduksjon på norske arealer.

I Norge importerer vi allerede over 50 prosent av den maten vi spiser, og importen er doblet siden år 2000. Det norske importvernet bidrar til å sikre norsk produksjon av matvarer som vi har gode forutsetninger for å produsere selv, for eksempel produksjon av melk, kjøtt, korn og potet. Det er mat vi i dag produserer over hele landet. Varer som ikke produseres i Norge og som ikke direkte erstatter norske varer, kan importeres tollfritt.

Norge har igjennom EFTA-samarbeidet undertegnet 37 handelsavtaler. I tillegg kommer WTO, EØS og andre bilaterale handelsavtaler. Vi må tillate oss å stille spørsmål ved om Norge har kommet godt ut av disse avtalene eller ikke. Artikkel 19-forhandlingene med EU under EØS-avtalen er i denne sammenhengen et godt eksempel å bruke. Et viktig element i EØS-avtalen er at liberalisering av handel med landbruksvarer skal være basert på «gjensidig fordelaktig basis». I dag er handelsbalansen mellom Norge og EU 1 til 6 i EUs favør for landbruksvarer. Et eksempel på dette er importen av brød og bakervarer fra EU, som i dag utgjør 25 prosent av vårt forbruk av matkorn, og som tilsvarer et «tapt» matkornareal på 300.000 dekar. Eksport av norske brød til EU er tilnærmet null.

Gir vi bort framtidige produksjonsmuligheter?

Norge er for tiden i nye Artikkel 19-forhandlinger med EU om handel med landbruksvarer. Eksisterende avtale har så langt gitt EU tollfri adgang til det norske markedet for 7200 tonn ost, 900 tonn storfe, 800 tonn kylling og 600 tonn med svin. I tillegg er det gitt tollfrie kvoter på korn/fôrråvarer på til sammen 20 000 tonn.

Disse avtalene gjør at dette er tapt produksjon her i landet og verdiskaping vi kunne og burde hatt selv. For å illustrere betydningen av dette kan vi se på hvilken verdiskaping og arealutnyttelse vi kunne hatt dersom vi hadde produsert disse volumene i Norge.

• Ost: 7200 tonn EU-kvote tilsvarer:

- 360 mill. kr tapt verdiskaping for bonden

- 570 mill. kr tapt verdiskaping for industrien

- 9600 færre mjølkekyr

- 135 000 dekar lavere arealbehov (til fôrproduksjon)

Av dette er:

- 105 000 dekar grasareal

- 30 000 dekar kornareal (kraftfôr)

• Storfe: 900 tonn kvote:

- 36 mill. kr tapt verdiskaping for bonden

- 10 mill. kr tapt verdiskaping for industrien

- 3200 færre storfe

- 34 000 dekar lavere arealbehov

• Svin: 600 tonn kvote

- 14 mill. kr tapt verdiskaping for bonden

- 4 mill. kr tapt verdiskaping for industrien

- 3000 dekar lavere arealbehov

• Korn: 20 000 tonn kvote

- 54 mill. kr tapt verdiskaping for bonden

- 25 mill. kr tapt verdiskaping for industrien

- 50 000 dekar lavere arealbehov

Noen mener at norsk landbruk og matindustri bør tåle økende konkurranse fra land med helt andre forutsetninger enn i Norge. Selv de største brukene i de mest sentrale jordbruksområdene vil ikke kunne være konkurransedyktige mot våre naboland som følge av forskjeller i topografi, klima og det høye kostnadsnivået vi har.

Skepsisen til TTIP vokser blant Europas befolkning

I tillegg til alle handelsavtaler Norge har undertegnet, knytter det seg stor spenning til hvorvidt EU og USA klarer å komme til enighet om den svært omfattende TTIP-avtalen. Avvikling av tollsatser for varer er bare en liten del av denne avtalen. Avstanden mellom EU og USA er stor. Det har vært liten bevegelse på mange områder som er viktige for EU. Handel med tjenester, markedsadgang for offentlige innkjøp, regulatorisk samarbeid (like standarder innen arbeidsrett, GMO, dyrehelse, mathygiene etc.) og beskyttelse av geografiske betegnelser er noen av områdene hvor avstanden er stor. I tillegg er det økende skepsis til TTIP i store deler EUs befolkning, blant annet som følge av ønsket om å få på plass en avtale om investor-stat tvisteløsning (ISDS). Slike avtaler vil gi multinasjonale selskaper rett til å saksøke en stat dersom de gjør politiske vedtak som kan få negative konsekvenser for selskapets profitt nå eller i fremtiden.

Norge vil på ingen måte være forpliktet til å slutte seg til en eventuell TTIP-avtale. Myndighetene skal nå utrede eventuelle konsekvenser av en TTIP-avtale for Norge. Vi forventer at denne utredningen blir grundig og belyser både opp- og nedsidene ved en slik avtale.

Klimautfordringen må tillegges betydelig større vekt i handelspolitiske forhandlinger

Norsk handelspolitikk må sees i en større sammenheng der hensynet til egne arbeidsplasser og verdiskapning veier tungt. Faktumet at endringer i klimaet ifølge klimapanelets vurderinger vil betydelig utfordre den globale evnen til matproduksjon må tillegges større vekt i handelspolitikken. Vår egen klima- og miljøminister påpekte i sitt innlegg på FNs toppmøte om bærekraftig matproduksjon i Trondheim forrige uke, at 70 prosent av alt vann i verden brukes til å produsere mat og at verden årlig taper 24 milliarder tonn med fruktbar matjord. Kombinert med det faktum at FNs klimapanel sier potensialet for økt matproduksjon ligger fra 45 grader nordlig breddegrad og nordover, betyr det at vi er nødt til å tenke igjennom hvilke strategier vi må legge til grunn også i handelspolitikken. Landbasert matproduksjon står for 90 prosent av verdens matproduksjon, og jorda vil fortsatt være hovedgrunnlaget for det aller meste av den global matproduksjonen også i fremtiden. Gitt disse forutsetningene blir også våre knappe norske matproduksjonsarealer viktige å ta vare på og tilrettelegge dem for lønnsom drift.

Vi håper Regjeringen vil stå opp for disse viktige norske interessene og sikre det framtidige grunnlaget for produksjon og verdiskapning. I en tid der Norge skal omstille norsk næringsliv fra olje som den viktigste næringsgrenen må ikke mulighetene for økt verdiskapning i landbruket gis bort i forhandlinger med EU eller andre handelspartnere.

Matproduksjon: Figuren viser at store deler av verden vil få reduserte muligheter for å produsere mat i 2050.