Det norske kongehuset er ungt. Vår monark er fortsatt den første som er født i landet siden Olav Håkonsson i 1370.

Men institusjonen er gammel - og bereist. Sagatidens konger var på reisefot konstant, i den grad at kirkens og erkebiskopens Nidaros var et langt viktigere sentrum enn det sted kongene til enhver tid befant seg på veitsle.

Likevel slet kongene lenge med å appellere til hele landet. Håløyg og trønder, mann mot mann.

Danskekongenes pliktløp inn Oslofjorden, opp Gudbrandsdalen, over Dovre og til Nidarosdomen skjedde helst avsondret fra almuen i en ristende kongevogn.

Overalt i London finnes spor etter de britiske monarkene. I Oslo er sporene færre. Det norske kongehuset var, og er, et reisende kongehus. Kongedømmets spor finnes på Avaldsnes, på Stiklestad, i Nybergsund, i Målselv.

Kongen i slagstøvler midt i nyttårsorkanens vrakgods. Dronningen på en fjelltopp nær deg. Kronprinsessen i samtale med elever på en drabantbyskole.

Da kong Olav fikk besøk av dronning Elizabeth, tok han sin elegante slektning med på bocciakasting i hagen hos statsminister Per Borten på Leinstrand. Afternoon tea hos Teresa May i Downing Street 10 blir ikke helt det samme.

Kongehus lever sjelden lenge uten storm. Kong Haralds forgjenger Olav Håkonsson levde et omskiftelig liv, og ble intrigert på plass av slekten som konge i Danmark før han ble konge i Norge. Vår nåværende konge havnet i eksil i Sverige som treåring, og ble et forhandlingskort sommeren 1940. Svenskekongen deltok i diplomatiet som skulle sikre et norsk riksråd med en barnekonge under tysk overherredømme. Kong Haakon sa nei. Det reddet nasjonens ansikt. Kongen var ikke maktens eller tidens konge, men konstitusjonens og grunnlovens.

Også i dag kan kongehuset peke ut retningen. Oppreisningen til partisanene i Kiberg-talen, den aggresjonsløse, nakne sorgen i Oslo Spektrum etter 22. juli-terroren, og sist den enkle og hyllede talen i Slottsparken: Norge er både harde og milde vintre, langstrakt og spredt bebodd, men fremfor alt mennesker, innvandrede og hjemfødde: Norge er oss.

Slikt kan et formelt sett apolitisk statsoverhode si og gjøre, om det har fast fot i landet. Det var det Olav den hellige manglet, han som snublet da han gikk i land på Selja, og falt i møte med bondehæren i 1030.

Det norske kongedømmet kan leve uten hellighet, men ikke uten nasjonen i ryggen. Slik kong Harald og donning Sonja har.