I dag, torsdag, lanseres boken om Orklas historie. «Visst faen er det personlig.». Bak boken står forfatter Odd Harald Hauge, som har gitt Nettavisen tilatelse til å trykke hele prologen i boken.
Den omhandler Stein Erik Hagens jaktlag fra høsten 2000, 14 menn og to kvinner, og diskusjonen i Rimi-Hagens badstu og rundt middagsbordet, hvor tema var hvordan Orklas mektige konsernsjef gjennom flere tiår skulle tvinges ut av sjefsstolen.
Prolog: Jaktstart
Fire menn og én kvinne gikk krumbøyde over plenen mens rotorbladene på Bell-helikopteret fortsatt spant langsomt rundt. De rakk så vidt å sette seg til rette og stramme beltet, før piloten tok av og svingte ut og nedover, mot toppen av tårnet i Holmenkollbakken.
Maskinens eier, Stein Erik Hagen, viste tommelen opp til sine gjester, og fikk samme gest tilbake. Han lente seg tilbake og lukket øynene et øyeblikk. Det føltes som minutter siden han hadde landet med sitt privatfly på Gardermoen, gått nærmest rett over i helikopteret, for så bokstavelig talt å plukke opp sine gjester hjem me på Voksenhus i Voksenkollen.
Han hadde levd sitt 44-årige liv i helikopterfart, fra han som 21-åring åpnet sin første billigbutikk under navnet Rimi, med slag ordet «Enklest er billigst». Trenden hadde han fanget opp på en studietur til VestTyskland med sin far. Det tok bare femten år før hele landet kjente ham som Rimi-Hagen.
Han var rik, kanskje Norges rikeste, så lenge skattemyndighetene lot være å klassifisere John Fredriksen som norsk. Han åpnet øynene igjen og så på sine gjester. De fulgte ivrig med på landskapet under. Der nede et sted kjørte de andre gjestene i sine SUV´er, på vei oppover Hallingdal. Han håpet at han som vert ankom først. Ikke for det, bakkemannskapet hadde vært der i flere dager allerede. Alt var i orden til gjestene kom uansett. Årets rypejakt kunne starte.
Sidemannen dunket i ham og pekte. Christen Sveaas var med rette stolt av Kistefos, hans hjemstavn. De fleste trodde Sveaas hadde arvet pengene, siden Kistefos tidligere hadde vært i familiens eie, men han hadde bygget seg opp selv, uten arv, med to av landets tommeste hender. Det var analyse, teft, tålmodighet, hardt arbeid. Og evnen til å være tøff når det gjaldt. Sveaas og Hagen hadde dette til felles; silkehansker når man kan, boksehansker når man må.
Det var annerledes med ham som satt rett overfor. Johan H. Andresen, femte generasjon. Tobakk og melkekartonger. Hvor galt kunne det gå? Røyk og melk skulle jo folk ha uansett. Men han var i ferd med å snu familieimperiet bort fra tobakk, til å bli et moderne investeringsselskap. En imponerende operasjon, det skulle han ha.
Hans kone, Kristin, holdt Dagbladet opp for dem alle, viste forsiden langsomt rundt. Lørdagsutgaven, 9. september 2000, et leserbrev fylte hele forsiden. Hagen smilte og nikket til henne. Herregud for et styr de hadde stelt i stand.
Helt til venstre satt Åge Korsvold, Storebrandsjefen, en nøk kelfigur i norsk finans gjennom snart tjue år. Den eneste av de mannlige passasjerene som ikke kunne regne sin formue med ni nuller bak. Kanskje fordi han var like god til å bruke pengene som til å tjene dem.
Piloten tok en liten runde innover jaktterrenget på hundre tusen mål da de nådde frem, før han la over og gikk inn for landing på Tvist. Hagen pleide å bruke stedets fjorten piper som den beste gjenkjennelsen for de som kom landeveien, det var ikke like iøyne fallende fra luften.
Verten kunne glede seg over at de ankom først, og at alt var på stell. Som vanlig. Den vedfyrte badstuen var allerede under opp varming, ovnen skulle være glødende til halv seks.
Stedet åndet forventningsfull ro, inntil de mannlige gjestene iført sine badekåper begynte å innfinne seg til avtalt tid. I et lite anterom til badstuen var det satt ut flatbrød og spekemat, samt øl og små, spesiallagde drammer med spesielle navn som «mot høydesyke», «mot barn».
«Har du ingen dram ’mot Heyerdahl’, kanskje med malurt», spurte en av gjestene som studerte etikettene. Verten svarte med en godmodig humring.
Badstuen fyltes etter hvert til siste kvadratcentimeter av de mannlige gjestene. Stemningen var munter, men samtidig litt inn bitt, litt fandenivoldsk. De fleste var jegere, slik som kongens egen jeger, Jan Erik Blom. Han var en selvskreven gjest, som arrangør av alle vertens jakter. Muntrasjonsrådet Blom, med over tusen elg og verdens største bjørn på jaktrullebladet, var gift med kongens hoffdame.
Blant de stadig mer svette badstugjestene fant man Stein Erik Hagens nære medarbeidere, som Nils Selte og Peter Ruzicka, samt advokater og rett og slett jaktvenner.
Men noen hadde et annet bytte i kikkerten enn rype. Jens P. Heyerdahl, Norges mektigste mann, eneveldig leder av konglomeratet Orkla gjennom mer enn tjue år, en mann med et nettverk som ikke hadde sin make. Skulle man få til noe av betydning i norsk næringsliv, behøvde man Heyerdahls bifallende nikk, ellers var det bare å glemme det.
Det var lenge siden noen åpent hadde utfordret Heyerdahls makt. Men nå var det krig. Med alle midler. Det stod om kontrollen over landets største maktsentrum.
«Jeg hørte Ukeslutt i bilen oppover», stønnet en av gjestene som satt oppunder taket, hvor det nærmet seg hundre grader. «Det er leserbrevet ditt som er helgens samtaleemne, Christen. Det er ikke pent å sammenligne Bill Clinton og Monica Lewinsky med Jens P. og Skandia-posten. Men virkningsfullt er det.»
Dagbladets redaksjon hadde forstått verdien av leserinnlegget, og ikke minst det pikante i at det ble til forsideoppslag i Heyerdahls «egen» avis. Jo, det var krig med alle midler.
«Jens håndterer det slik han pleier», svarte en annen. «Han kommenterer ingenting offentlig, og så glir det over denne gangen også.»
Christen Sveaas satt med lukkede øyne på nederste benk og lyttet. Han var ikke så sikker på at Jens slapp unna denne gang. Makt måtte møtes med makt, annet språk ble ikke forstått. Det var et spørsmål om hvem som turte bruke makten de besatte, og hvem som holdt ut lengst. Selv hadde han aldri gitt seg i en strid, om det så tok ti år. Dessuten hadde han en plan.
«Dette dreier seg ikke om penger, det gjelder bare makt», sa verten selv. «Hvis Jens kan beholde kontrollen, er alle midler tillatt.»
Åge Korsvold grep en ølflaske og løftet den til en taus skål. Han kjente Heyerdahl bedre enn de fleste, og visste at det ikke ble lett. Men lite kunne han ane at han om kort tid skulle få svi mer enn noen andre av de andre i rommet.
«Hvor er Røkke oppe i alt dette?», ville én vite.
«Midt i», svarte Sveaas tørt. Hvis de fikk tatt Heyerdahl, så rammet de Røkke også. Det var ingen liten bonus. Noen rakte Sveaas en ølflaske, men han ristet på hodet. Verdens ledende vinsamler rørte aldri øl.
Én etter én ga badstubaderne opp for varmen. I spredt flokk tasset nakne menn over vollen og ned til Tvistvann. Ingen hyl, bare noen mandige grynt da de gled ut i det iskalde vannet og tok noen raske svømmetak.
De møttes igjen til middag klokken sju, nå med obligatorisk jakke og slips, til champagne og gåselever i peisestuen. Da de seksten herrene og to kvinnene gikk til bords en halvtime senere, plukket de opp sine trykte menykort, med dato, sted og kveldens tre retter med dertil tilpassede viner listet opp.
«Jøss», sa en av gjestene da han så at det skulle serveres gammeldags oksesteik på beinet, blodig og blotaktig, transjert ved bordet.
«Du trodde vel ikke vi skulle spise rype», kommenterte side mannen. «man spiser aldri det man jakter på. Det vet alle.»
Den utsøkte middagen ble overvåket av en tiur i sølv på veggen over spisebordet. Samtalen sirklet rundt det samme tema, det var Orkla, Jens P. Heyerdahl og Kjell Inge Røkke. De fleste ved bordet var i zenith av sitt livs kraft som forretningsmenn, litt over eller litt under førti år: Handlekraft og testosteron kombinert med til strekkelig erfaring, innsikt og kontakter. Dødelig for dem som står i veien.
Hagen, Sveaas og Andresen kunne mønstre et svimlende antall milliarder for å nå sine mål, og sammen med Storebrandmilliardene som Korsvold disponerte over, utgjorde det en tsunamisk kraft. Det behøvdes også. I motsatt hjørne av ringen befant seg Norges ledende kapitalist, industribygger og strateg siden krigen. Med seg i kampen hadde Jens P. Heyerdahl landets mest kjente mann anno 2000, Kjell Inge Røkke. Det var verdige motstandere.
«Aftenposten har ringt i hele dag for å få kommentarer til vårt syn på aksjonæropprøret i Orkla», sa Stein Erik Hagen, «jeg lar dem få komme opp i morgen ettermiddag, etter jakten.»
«Det blir uten meg, så det er helt greit», sa Christen Sveaas.
«Skal du ikke på jakt», utbrøt en av jegerne lenger nede ved bordet.
«Jeg er ikke så keen på ryper, som dere vet, så helikopteret utenfor er til meg og Johan H.», sa Sveaas. – Vi vekker dere nok når vi tar av i morgen tidlig.
Det ble utbrakt en skål for verten, og de hevet sine glass med utsøkt Bordeaux. Selv Christen Sveaas, nikket anerkjennende da han snuste inn bouqueten. Det ble drukket måtelig og nytelses fullt. Man var på jakt, ikke på fest.
De fleste henvendte seg til Sveaas når de snakket om Orkla situasjonen. Det var han som gikk foran i krigen, som hadde kjempet for en styreplass og blitt avvist, det var Sveaas som hadde gitt aksjonæropprøret et ansikt og en stemme. Dessuten var det han som hadde satset langt over to milliarder av egne penger i kampen. Det ble skålt igjen, denne gang for Sveaas.
«Jens forstår seg på makt, det skal han ha. Men han har ikke møtt motmakt før han møtte meg», sa Sveaas da de hadde senket glassene. «Jeg gir meg aldri.»
Glassene ble løftet på ny.
Nederst ved bordet mumlet en av gjestene til sin sidemann.
«Tar de dette personlig, det er vel ingen vits?»
Sidemannen lot blikket sveipe over bordet med Stein Erik Hagen, Christen Sveaas, Johan H. Andresen, Åge Korsvold. Han tenkte på aktørene som ikke var til stede, i første rekke Jens P. Heyerdahl og hans menn. Og Kjell Inge Røkke, ikke minst. Han nikket for seg selv.
«Personlig? Visst faen er det personlig.»