(rb.no): Hun hadde i grunnen følt det på seg. At noe ikke var som det skulle i svangerskapet. Gudrun Sigurdsdottir hadde født tre barn tidligere og var med det en erfaren gravid. Blødningene og smertene bekymret 34-åringen, og hun oppsøkte legevakten flere ganger. Legene ga beskjed om at det bare var snakk om en blodansamling. De visste ikke hvor den kom ifra, men det skulle ikke være noen fare.

Gudrun drar til fysioterapeut den skjebnesvangre dagen. 12. juni 2013. Hun er sju måneder på vei og ville få hjelp til å hindre bekkenløsning da hun allerede hadde vondt for å bevege seg.

Avslutninger i skole- og barnehage

Ektemannen henter henne etter timen. «Det var så vondt at jeg trodde jeg skulle dø. Men jeg tror det blir bedre på sikt, for jeg følte at noe slapp i meg», sier hun til Hagbardur etter behandlingen.

Så reiser familien for å kose seg på skoleavslutning og barnehageavslutning. Det er tidlig sommer, en ny baby er på vei og livet smiler.

Senere, når kvelden kommer, skal Gudrun legge toåringen Regina Ros. Hagbardur vil trene, men venter tilfeldigvis til kona er ferdig med leggingen. Så hører han kona hoste og harke og trekke etter pusten i gangen. Han farer ut, hun faller om. Den første han ringer er Gudruns mor, som bor bare noen steinkast unna, så nødnummeret. Han starter selv hjerte- og lungekompresjon på kona som nå er lilla i ansiktet.

Det er slått rød alarm, for med ett er stua full av helsepersonell i den trange loftsleiligheten i Nittedal, tolv i tallet. To anestesileger, blant annet. De får ikke liv i den gravide 34-åringen og tar en rask avgjørelse. Det må utføres akutt keisersnitt der på stuegulvet. Nå handler alt om å redde mor.

Første gang i et privathjem

Det er første gang et slikt inngrep blir foretatt i et privathjem i Norge. Den to og en halv kilo tunge bylten som kommer ut har ikke puls, men etter to minutter med gjenopplivningsforsøk starter det lille hjertet utrolig nok å slå. Hun blir umiddelbart lagt i kuvøse og stabilisert før hun kjøres med intensivambulanse til Ullevål sykehus. De har fått i gang Gudruns hjerte også, og frakter henne til samme sykehus.

Sønnen i huset, Robert Holm, kommer hjem fra en kamerat når det hele står på. Han ser en ambulanse ved gårdsplassen, og tror det er den eldre mannen i nabohuset som har falt om. Da 11-åringen ser at der er utenfor hans eget hus at ambulansen står, begynner Robert Holm å spurte. Han får etter hvert komme inn til familien sin og får beskjed om å gå inn på foreldrenes soverom hvor Rakel Maria sitter skrekkslagen med mormor og lillesøster Regina Ros. I kaoset inne i stua, står pappa Hagbardur rakrygget. Han er rolig og konsentrert. Han har vært med på krisesituasjoner tidligere, og vet at det beste er å beholde roen. At panikk ikke fører til noe, selv nå, når to av hans mest dyrebares liv står på spill.

– Jeg ville vise ambulansepersonellet at de ikke trengte bekymre seg for oss. At de kunne bruke alle sine krefter på å redde Rosa Jona og Gudrun, sier han til Romerikes Blad i dag, to år etterpå.

Hagbardur er gjennomsvett og må ha seg en dusj før han følger etter kona og babyen. Barna blir hjemme med mormor, samt tante og onkel som også er tilkalt. Beskjeden er at de har fått i gang mammas hjerte. At dette skal gå bra.

Sitter på Ullevål hele kvelden

Hagbardur sitter i akuttmottaket på Ullevål hele kvelden. Også når natt blir til dag. Han aner ennå ikke kjønnet på babyen deres, men vet at legene gjør alt de kan.

Gudrun blir operert to ganger i løpet av natten. Blant annet blir livmoren fjernet for å stoppe de ukontrollerte blødningene. Men det er for seint. Hun får aldri opp pulsen og blodtrykket nok til å kunne overleve. Gudrun blir koblet til en hjerte- og lungemaskin, og Hagbardur får se sitt livs kjærlighet. Men han merker at hun allerede er borte.

Så går han og ser på Rosa Jona. Det er det de har bestemt at barnet skulle hete, hvis det ble ei jente.

Hagbardur er hjemme da Gudrun dør. Klokka er litt før seks om morgenen, og han har sendt sin svigermor, som fram til da passet barna, til sykehuset for å ta et endelig farvel med sin datter. Så kommer telefonen om at kona er borte. Han trenger noen minutter for seg selv før han må vekke barna og overbringe den forferdelige beskjeden. Han rekker nesten ikke tenke tanken på at han nå skal si det setningen som vil forandre ungenes liv for alltid før han hører toåringen Regina Ros rope det smertefulle ordet fra soverommet.

– Mamma!

Det er blitt august 2015. Regina Ros løper bekymringsløst rundt i stua og gjør grasiøse turnbevegelser. Fireåringen, som gleder seg veldig til å bli fem, skal på Hunderfossen i morgen, og tida kan bare ikke gå fort nok.

Rakel Maria, som i dag er 15 år og skal begynne på videregående, liker ikke å tenke tilbake på dagen det grusomme skjedde. Hun erindrer de sjokkerende minuttene den morgenen, hvor pappa måtte fortelle at mamma, som var høyst levende på denne tida i går, nå er borte.

– Kødder du?, var det første jeg sa.

Hun sier begravelsen var som å være med i en film.

– Dette skjer bare ikke, tenkte jeg.

Gudrun og Hagbardur er begge fra Island, men møttes i Norge på slutten av 90-tallet. Gudrun hadde kommet hit som au pair og forelsket seg raskt i den fem år eldre landsmannen med det sjarmerende skjegget og krøllene. Hagbardur på sin side var halvveis opptatt på annet hold, men klarte etter hvert ikke å stå imot den sjenerte jentas sjarm. Tre år senere blir Rakel Maria født.

Flyttet tilbake til Norge

– Jeg hadde en forestilling om at barna mine skulle vokse opp på Island, derfor flyttet vi tilbake da Rakel Maria ble født. Men etter kun ett år flyttet vi tilbake til Norge. Mulighetene er så mye større her, sier Hagbardur til Romerikes Blad.

Dermed flytter paret, Rakel Maria på to år og den nyfødte Robert Holm tilbake og finner seg bolig på Gjelleråsen. De lever et vanlig familieliv før det i 2005 blir knute på tråden. Gudrun og Hagbardur går hver til sitt. De er separert i fire år før kjærligheten mellom dem igjen blusser opp. Det er en dramatisk episode som skal få dem til å innse at de er ment for hverandre. Hagbardur tar fyr etter å ha fått en kanne med etanol over seg. Han blir lagt inn på sykehus og når den nærmeste pårørende skal kontaktes trenger han ikke lang betenkningstid før han svarer; «Gudrun». Da er det offisielt. Det er dem to inntil døden.

For paret hadde snakket mye om døden. Og om framtida. De gledet seg til å gjøre narr av hverandres rynker. De beskrev hvordan begravelsene skulle være. Det var ikke en ting de ikke kunne prate om.

Så kommer tredjemann, Regina Ros. Hagbardur hadde alltid hatt et ønske om mange barn. Kanskje så mange som fem. Også Gudrun har lyst på flere, og lykken er stor da det kommer for en dag at Rosa Jona ligger der inni magen. Rosa Jona som kanskje skal gjøre familien komplett.

Etter konas død har Hagbardur fått henvendelser fra flere såkalte klarsynte som hevder de har vært i kontakt med Gudrun på «den andre siden». Jeg skal hilse deg fra kona og si at hun har det bra, formidler de.

– Gudrun har det ikke bra. Hun er fly forbanna. Dritsur!, sier 41-åringen med en liten latter.

Gudrun har det ikke bra. Hun er fly forbanna. Dritsur!

Akutt forstervannsforgiftning

Han er nemlig overbevist om at Gudrun ville syntes det var flaut å måtte forlate han aleine med fire unger.

Obduksjonen av Gudrun viste at det mest sannsynlig var akutt fostervannsforgiftning og blodpropp i lungene som var dødsårsaken.

Morkaka var så porøs at den var delt i to og delvis løsnet. Det var etter alt å dømme her blodansamlingene i svangerskapet kom fra. Da fysioterapeuten behandler Gudrun den formiddagen, kan morkaka ha blitt ytterligere revet opp. Åtte timer senere faller hun om.

Selvfølgelig er det urettferdig. Selvfølgelig skulle jeg ønske det aldri hadde skjedd med oss. Men vi har tak over hodet. Vi spiser oss mette hver dag. Vi kan gjøre mye. Vi kan le.

– Gudrun var stille, sjenert og ikke den som stakk seg fram. Hun hadde verdens største hjerte. Det var ikke en person som ikke likte henne. Hva jeg savner mest? Alt! Til og med det at hun ikke spiste all maten jeg lagde til henne. Hun var en del av «ost og skinke»-generasjonen, vet du. Litt sær i matveien.

– Og så savner jeg det å ikke ha en voksenperson som hjelper meg i det daglige. En å drøfte ting med. Å dele ting med. Det var ingen som kjente meg så godt som Gudrun, sier Hagbardur som ofte har stille samtaler med kona om kvelden. Men han vet at svarene som kommer er hans egne.

– Er man sterkere enn man tror?

– Ja, jeg tror det. Det ligger grunnleggende i oss. Selvfølgelig er det urettferdig. Selvfølgelig skulle jeg ønske det aldri hadde skjedd med oss. Men vi har tak over hodet. Vi spiser oss mette hver dag. Vi kan gjøre mye. Vi kan le. Vi har klart å etablere et familieliv uten Gudrun, og det funker. Vi har kontroll nå. Blir det trøbbel fikser vi det lettere enn for to år siden, konstaterer Hagbardur med blir avbrutt av Rosa Jona som gnisser tenner. Akkurat slik Gudrun gjorde.

– Jeg irriterte meg over det om natta og pleide å sparke borti henne. Senere på natta sparket hun borti meg fordi jeg snorket, ler han.

Så viser Rosa Jona begge tomlene opp. Stråler når hun ser pappas skjeggete ansikt. Smiler og tuller. Hun fylte to år i sommer, men er kommet omtrent like langt i utviklingen som en 11 måneder gammel baby. Bare det i seg selv er en bragd. For Rosa Jona sprenger alle skalaer. Jenta, som legene sa kanskje bare ville leve noen uker, viser en enorm framgang.

– Mangelen på oksygen i forbindelse med keisersnittet førte til at Rosa Jona lider av cerebral parese, forklarer Hagbardur.

Det tar to og en halv måned før Rosa Jona får komme hjem fra sykehuset etter det dramatiske keisersnittet. Hjemme venter tre søsken og en pappa som nå må være både mor og far.

Rosa Jona kan ikke spise selv da hun mangler evnen til å svelge. Hun har svekket muskulatur i overkroppen, spesielt i nakken. I tillegg sliter toåringen med slim i lungene. Bare i år har hun vært innlagt på sykehus åtte ganger. En av gangene var det kritisk. Rosa Jona havnet i respirator og svevde mellom liv og død etter å ha fått mat i lungene.

– Hun pådrar seg ofte virus, influensa og lungebetennelser. Men nå har hun ikke vært innlagt på en måned. Det har aldri gått så lang tid før, utbryter Hagbardur med en tydelig stolthet over datteren.

– I forrige uke satt hun alene uten støtte for første gang! Hun kan rulle og løfte hodet og hun får flere og flere lyder.

Rosa Jona er med i et forskningsprosjekt på Ahus som handler om intensiv habilitering for små barn. To ganger i uka kommer helsepersonell til barnehagen for å trene henne. Det gjelder å nå spesifikke mål, og Rosa Jona når milepæl etter milepæl.

– Alle er veldig opptatt av Rosa Jona. I sykehusmiljøet er hun allerede kjendis med tanke på måten hun kom til verden på. Hun har til og med en egen Facebook-side, «Rósa Jóna Hagbarðsdóttir», hvor jeg legger ut bilder og videoer og skriver om framgangen hennes. Vi har mange som følger oss på Island, blant annet, og vil vite hvordan det går med oss, sier Hagbardur som alltid har vært optimistisk på vegne av datteren.

– Jeg bare visste at hun ville klare seg fint. Spasmene i beina, som hun hadde tidligere, er borte. Hun kommer til å kunne gå. Syn og hørsel er bra, og det ser ikke ut til å være noe i veien med det mentale. Hun er et lyspunkt, konkluderer pappaen og mater datteren ved hjelp av en matpumpe før det er tid for en salig lur. Rosa Jona er egentlig på sommeravlastning på Skyttatunet, men han og søsknene klarer ikke å være borte fra hjerteknuseren så lenge som to uker og henter henne hjem av og til.

Hagbardur legger ikke skjul på at det har vært to tøffe år. Til sammen har Rosa Jona vært innlagt i totalt 14 uker på sykehus, for det meste på isolat. Pappa og mormor har byttet på å være sammen med henne.

– Det har slitt på familielivet at jeg har vært mye på sykehuset. Nå håper jeg det er over. Ahus har vært vårt andre hjem.

Etter hvert er det meningen at Rosa Jona skal gjennomgå en såkalt Nissen-plastikkoperasjon hvor hun vil få operert inn en ventil i magen for lettere å få maten ned.

– Samarbeidet med legene på Ahus er fantastisk, mener han.

Gudrun orket ikke være streng med ungene, forteller Hagbardur. Den rollen var det han som påtok seg. Nå må pappa både være streng og myk. Blid, god og bestemt. Det er ikke alltid like lett. Han savner rollefordelingen og tror ungene kan være litt forvirret til tider.

– Han er verdens beste pappa, konkluderer Robert Holm raskt.

– Han har taklet dette bra, mener Rakel Maria.

Før Gudrun døde, jobbet Hagbardur som frilanser innenfor tv-produksjon. Enenansvaret for de tre eldste barna og tiden Rosa Jona krever gjør at han ikke lenger kan jobbe. Det er frustrerende, erkjenner han. Økonomien er trang. Men han har aldri likt å be om hjelp. Ved juletider ba derfor ei venninne om hjelp for han.

I tillegg var det kronerulling for oss på Island for at vi skulle få større bil. Det har vært en enormt engasjement.

– Vi hadde fått tildelt et større hus av kommunen og manglet tørketrommel og fryser. Venninnen min la ut en annonse på Finn hvor hun forklarte situasjonen og lurte på om det var noen som hadde noe til overs.

Responsen var enorm. Familien mottok tre sofagrupper, tv-møbler, kjøleskap, klær, leker og andre gjenstander.

– Til og med PlayStation3 fikk vi, forteller Robert Holm.

– I tillegg var det kronerulling for oss på Island for at vi skulle få større bil. Det har vært en enormt engasjement. Man tenker at det som skjedde med oss alltid bare skjer med andre. Jeg tror redselen for at det kan skje med en selv gjør at man blir engasjert og vil hjelpe til, mener Hagbardur som innser at framtida ligger uklar.

– Jeg er nødt til å jobbe. Få i gang prosjekter og «booste» inntektene, konstaterer han.

– Har du rukket å kjenne på sorgen skikkelig?

– Jeg var med i en sorggruppe for enker og enkemenn, men jeg hadde bare tid til å gå to ganger, smiler han.

Søstera mi druknet da jeg var 24 år. Pappa døde brått av kreft for seks år siden og kona mi døde brått for to år siden. Men sånt skjer. Det er ikke en ting jeg får gjort med det

– Jeg gruer meg til alenetid. Når jeg av og til har barnefri setter jeg med ned med en øl eller to og hører på musikk fordi jeg ikke alltid orker å være sosial. Da kommer klumpen i halsen fordi jeg får tid til å tenke. Sorgen er blitt et beist som jeg vil ha kontroll på. Jeg kan ikke la den styre meg. Men jeg er blitt bedre på å komme meg ut. Jeg skal blant annet til Amsterdam snart for å se landskamp i fotball mellom Island og Nederland.

– Søstera mi druknet da jeg var 24 år. Pappa døde brått av kreft for seks år siden og kona mi døde brått for to år siden. Men sånt skjer. Det er ikke en ting jeg får gjort med det, sier han.

Både Robert Holm og Rakel Maria gikk i sorggruppe på Ahus etter morens dødsfall. Selv om Rakel Maria ikke sa så mye selv, mener hun at det hjalp å møte andre i samme situasjon. Hun er eldstemann i flokken og prøver å hjelpe pappa så godt hun kan, men hun fikk seg en oppvekker da broren Robert Holm en gang uttrykte; du trenger ikke oppføre deg som mamma!

Jeg savner bare å snakke med henne. Å vise henne hva jeg har kjøpt

Når Rakel Maria får spørsmål om moren av utenforstående, skjelver hun og blir dratt tilbake til dagen da det verste som kunne skje skjedde.

– Jeg savner bare å snakke med henne. Å vise henne hva jeg har kjøpt. De to der bryr seg ikke, sier hun og smiler mot pappa og broren.

– Jeg må tvinge dem til å se på hva jeg har kjøpt.

Hagbardur skal gjøre det han kan for at Regina Ros og Rosa Jona skal få et bilde av hvordan mamma var. Men han ønsker ikke lage noe alter hvor det står tett i tett med bilder. Han har i stedet samlet på ting som barna skal få med seg når de en gang flytter ut. Favorittklærne. Crocs-skoene hun alltid gikk i. Alle videoklippene skal han samle på en sentral harddisk som alle kan logge seg på. Slik kan man minnes Gudrun når man selv vil. Sorgen går i bølgedaler og er sterkere enkelte dager. For Hagbardur vet at man ikke alltid sørger i flokk.

Rosa Jona gir pappa nok en tommel opp.

– Dette er livet, konkluderer han.

– Livet er nå. Jeg kan ikke grave meg ned og tenke på hva som kunne ha vært. Realiteten er at jeg sitter her med fire barn, hvorav en er hjerneskadd. De har alle mistet moren sin. Jeg kan ikke sløse bort krefter på å synes synd på meg selv.

– En skikkelig «fighter»!

Fysioterapeut Bodil Herheim ved habiliteringsavdelingen på barne- og ungdomsklinikken på Ahus jobber tett med Rosa Jona.

–Rosa var svært dårlig i starten, men pappaen har hele tiden vært optimistisk og tenkt at hun hadde bedre funksjonsevne enn det fagpersoner rundt mente, sier Herheim til RB.

– Og hun har hele tiden overrasket oss med sin utvikling. Rosa har store utfordringer med pust og spising. Når hun etter hvert fikk operert inn en PEG-sonde og begynte å legge på seg bedre, så skjedde det mye positivt. De gangene hun har vært lungesyk, har hun imidlertid blitt satt mye tilbake. Men når hun holder seg frisk, og klarer å holde på maten, ser vi en rivende utvikling!, sier Herheim.

– Hvordan er det å jobbe med Rosa?

– Det er veldig lærerikt og spennende. Rosa er utrolig morsom å jobbe med. Hun er nå en del av prosjektet «Tidlig intensiv habilitering – der barnet bor» ved Ahus. Nittedal er en av fem kommuner som handler om tidlig intensiv habilitering for førskolebarn. For Rosa innebærer dette tre treningsperioder på fire-fem uker hvor hun får trening og stimulering av spesialpedagog og fysioterapeut hver dag.

Herheim sier prosjektet så langt har vært en suksess.

– Dette tilbudet er unikt da tiltakene utføres lokalt og ikke på institusjon som ved andre intensive trenings- og habiliteringstilbud.

Etter to år skal prosjektet evalueres og man vil da ta stilling til om tilbudet skal videreføres.

– Man kan ikke forestille seg hvilket sjokk det må ha vært å komme til verden på den måten Rosa gjorde. Hun har hatt store utfordringer og vært alvorlig syk, senest nå i vinter. Men hun er virkelig en «fighter» og kommer tilbake gang på gang!, sier Bodil Herheim som beundrer Hagbardur Valsson og måten han og familien har taklet livssituasjonen.

– Hagbardur Valsson har en helt unik evne til å leve her og nå. Han ser noe positivt i alt og har en fantastisk evne til å glede seg over små ting. Han viser en enorm positivitet også når det gjelder å ta imot veiledning, og ikke minst bidra i trening og stimulering av Rosa. Livet har rast sammen rundt han, men Hagbardur står i det som en trygg og god person. Det er helt fantastisk!