Forliset som satte spor i en hel generasjon

Det var på kvelden at meldinga kom ut over radionettet om at skuta «Anna Alida» hadde forlist på finnmarkskysten.

Datoen var onsdag 30. mars 1955. Klokka var blitt ti på kvelden. Da hadde det gått sju timer siden guttene selv meldte fra om at de trengte hjelp.

Meldingen om et forlis, som ble kringkastet til de mange nordnorske hjem den kvelden, var ikke en uvanlig melding for sin tid.

Likevel fattet også riksmedia interessen de neste dagene. VG og Aftenposten hadde små artikler som omtalte forliset, selv om det var andre saker som preget forsiden den påfølgende dagen.

Fire av guttene var i slekt med hverandre, og to av dem var brødre. De var unge, men erfarne sjøfolk:

• Jan Kristensen var 17 år.
• Kåre Johansen var 25 år.
• Paul-Kåre Karlsen var 26 år.
• Kristian Johansen var 24 år.
• Karl Johansen var 26 år.

Minneordene fra presten i Saltstraumen menighet, Andreas Notø, hang igjen på veggene i flere av husene på Godøynes i mange år.

Her er mer fra prestens minneord:

Da presten kom

Stig Per Skålbones er sønn av en av søstrene til de to brødrene som omkom. Han forteller om at han visste om skjebnen til onklene hans fra da han var liten.

Det var flere skuter i Godøynes og mange hadde sitt virke på havet. Det forsterket fortvilelsen og sorgen i bygda.

– Portrettbildene hang jo i alle søskenheimene og hos mormoren min. Det ble pratet om i ulike sammenhenger. Det preget på den tiden hele lokalsamfunnet, og sitter i den generasjonen ennå, sier han.

Han har nettopp snakket med egen slekt – brødre og søstre av de omkomne. De er delt i om NRK skal skrive historien 60 år etter eller ikke. Men de har landet på et ja.

Selv om historien nesten er glemt for resten av landet, så er den fortatt nær for de pårørende. Det var tross alt deres brødre som omkom.

Mormoren til Stig som tok det hardest. Hun mistet tross alt to sønner denne natta.

Mens resten av innbyggerne fikk med seg det tragiske budskapet over eteren, så hadde hun ikke hørt på den om kvelden. Neste morgen, etter fjøsstellet, så plukket hun opp på en underlig stemning. Det var mye snø på Godøynes og hun måtte frakte melka ned med en kjelke, slik den kunne bli henta av melkebilen. Det var ekstra mange gode og hjelpsomme naboer den morgenen. Men ingen nevnte noe om forliset.

– Presten kom først dagen etter med det triste budskapet, forteller Stig.

På vei hjem

Men hva var det egentlig som skjedde denne vinterdagen i 1955?

Stig vet en del om de gamle fartøyene og han vet en del om «Anna Alida» og dens konstruksjon. Båten var bygget i 1875, og hadde levd et langt liv allerede.

– På den tiden satte man inn motorer i jaktene. Men de var ikke dimensjonert for denne type båter. Det er noe man har funnet ut i ettertid. I tillegg hadde den ikke skott som burde ha vært der.

Han forteller at «Anna Alida» ikke var kjent for å være en av de beste skutene akkurat. En skipper gikk i land fordi han ikke stolte på båten.

– Men jeg vil tro at disse guttene følte seg rimelig trygge om bord. Guttene hadde planlagt å gjøre en del arbeid i lasterommet underveis. De hadde alt skaffet materialet for å bygge og forsterke skott i lasterommet. Men disse skutene var slitne. Flere av dem gikk ned, sier Stig i dag.

Og så var det lodda som var om bord. Den kunne være farlig å frakte.

Det var usedvanlig rikt loddefiske i Varangerfjorden det året. Det ble sagt at fiskerne kunne praktisk talt ta det de ønsket, men at utfordringen bestod i å frakte lodda hjemover. Derfor ble skuter som «Anna Alida» innleid for frakting.

Under frakt blir lodda en bevegelig masse som forflytter seg i lasterommet når skuta bryter bølgene.

«Anna Alida» var denne dagen lastet med 1100 hektoliter lodde som skulle til sildeoljefabrikken Nordolje i Tromsø.

Mandagen og tirsdagen samme uke hadde det vært uhell med tre andre båter som også var fullastet med lodde.

Disse båtene hadde lastet så mye at de lå helt nedi vannet på midten, slik at bare forenden og baugen var over vannet.

«Vi synker, hjelp».

Guttene hadde blitt advart. I Tromsø møtte de annen jakt fra Godøynes. Her ble de advart mot å dra nordover mot Finnmark. Det var en av de verste vintrene på lenge og det var i en periode med mye storm.

Men de forlot likevel Tromsø og jobbet seg nordover. Men da de vendte sørover igjen, skal det ha gått galt. Båten startet ut fra Båtsfjord klokken ni og mot Mehamn.

Den nærmeste målestasjonen for vær ligger i Båtsfjord kommune i Finnmark. Dette er en målestasjon som kun måler temperatur og vind, og har gjort det siden 1929.

Ifølge den, blåste det på kvelden opp mot liten kuling og 12,3 meter i sekundet fra nordøst. Temperaturen lå på cirka – 3,8 og det var skyet den dagen.

En artikkel fra Aftenposten fra 1955, sier at guttene meldte fra til Mehamn radio at båten holdt på å bli «brukket ned av sjøen».

Det var Borghild Irens Bertheussen som betjente Mehamn radio den dagen, da de klokken 15.02 fikk nødanrop fra skuta.

Til VG dagen etter fortalte hun at de ikke hadde hørt noe fra båten tidligere, før en stemme kom inn over radiotelefonen.

Stemmen sa navnet på båten, og så: «Vi synker, hjelp».

Mer ble ikke sagt.

– Det er umulig å si hva som har skjedd. Vi tror noen av dem har vært nede i maskinrommet, for dem ble jo aldri funnet. Det kan tyde på problemer med motoren. Kanskje for de rett ned. Men de hadde ingen mulighet i havet. De frøys i hjel eller druknet hvis de havarerte, sier Stig.

En av de gjenlevende brødrene deres og skipperen om bord på jakta «Hanna Kristine» hadde også advart dem, da de møtte mannskapet på «Anna Alida» i Tromsø.

I ettertid har han følt litt sinne. Han har tenkt på hvorfor de ikke lyttet til rådene som ble gitt. Han var en eldre skipper enn det de var. De burde ha hørt etter …

Eventyr og spenning

Men de var unge. Det er ingen tvil om det. Selv om de var vokst opp langs kysten og hadde vært på havet hele livet.

Vi vet noe av motivasjonene deres for å dra til Finnmark.

Den ene av brødrene jobbet i militæret. Han ønsket et avbrekk. De var begge eventyrlystne, men de trengte ikke pengene akkurat da.

Kristian Johansen skulle begynne på styrmannsskole til høsten. Han drømte om å jobbe på større båt. Og han skulle forlove seg til våren.

Men de trengte ikke pengene. En av brødrene deres sa det til dem i Tromsø, at det ikke var nødvendig. Men det var en ekstra fortjeneste og de kjeda seg vel. Så det var vel det ungdommelige motet som tok dem nordover, sier Stig.

Bundet til livbåt

I ettertid var det ennå håp om å finne mannskapet. Lensmannen i Berlevåg, Berner Hansen, menter båten var gått ned like utenfor Tanafjorden. Vrakrester drev i land og ble funnet av redningsskøytene «Olav Ringdal Jr.» og «Therese Klaveness». Først fant de to årer, den ene brukket. Så fant de en dør, en leider og to båttofter.

Seinere fant de en tåkelur og en halv båtbro med bokstavene «__lida» festet opp.

Et Catalina-fly ble også sendt i lufta fra flyplassen i Bardufoss i et par timer for å bidra i søket.

To skipatruljer ble også satt inn i området. Da håpte de fortsatt at mennene skulle ha kommet seg i land med de to livbåtene som var om bord, og inn på turisthytter eller små fiskebuer langs land.

De fant kun to av guttene.

Paul Kåre Karlsen var skipper om bord. Han var sønn av kjøpmann Harald Karlsen fra Hopen i Bodin, som eide båten. Faren hans hadde kjøpt båten i 1951. Det sies at han ble funnet spent fast til en av livbåtene, som ble funnet i ettertid. I nærheten av Gamvik på Nordkyn.

En av mannskapet, Jan Kristensen, ble i mai også funnet i en fjære i Gamvik. Han ble sendt til Bodø og identifisert av venner og familie.

De to som ble funnet fikk graver, mens de andre fikk minnesteiner på kirkegården i Saltstraumen.

– I dag ville det kanskje aldri ha skjedd. Det var jo ungdommer hele gjengen. De ville hatt bedre båter og kanskje hørt mer på erfarne sjøfolk, sier Stig Skålbones i dag.

I familien dukker ennå minnene opp i mange sammenhenger. Det er mange følelser knyttet til forliset.

Livet langs kysten

Ingen kan si med sikkerhet hva som skjedde om bord «Anna Alida». Om forliset skyldte uværet, lodda, båten, eller om det var det ungdommelige overmotet og eventyrlysten som ble guttenes bane.

Kanskje var det en kominasjon av alle disse.

Forlis har preget kystens folk til alle tider. De mange «vinkarhauane» er bitt tidsvitner på det – tufter og hauger hvor familier har vinket farvel til brødre, sønner og ektemenn, som allerede hadde lagt ut fra kai og som snart skulle forsvinne over horisonten.

Tanker, bønner og håp.

Et muligens siste vink og farvel.

Moren til Stig gikk gravid da det skjedde, det samme gjorde en annen av søstrene i søskenflokken.

De ble enig i å kalle barna opp etter Karl og Kristian, men moren til Stig fikk først en datter, så det andre barnet ble hetende Karl-Kristian.

Dette er avslutningen på prestens minneord: