Kunstnerisk raserianfall

R.B. Kitaj (1932 - 2007) dyrket et fortellende figurativt uttrykk, og hentet inspirasjon fra både den franske impresjonismen og den tyske ekspresjonismen. I ettertid snakker man gjerne om ham som en senekspresjonist, da hans kunst er preget av følelsesladede fargesterke og heftige motiver.

Samtidig kobler han seg til popkunsten gjennom den regelmessige inkluderingen av elementer og motiver hentet fra samtidens trivielle hverdagsvirkelighet.

Liten, men kraftfull utstilling

Astrup Fearnley Museet åpnet før helgen en utstilling som presenterer denne viktige senmodernisten. Det er en liten presentasjon av arbeider som primært er hentet fra museets egen samling, men de har også supplert med en håndfull innlånte arbeider.

Utstillingen vises i den lang gangen som leder inn i fløyen av museet der den faste samlingen henger. Her kan vi vandre ganske kronologisk gjennom Kitajs rike og mangfoldige kunstnerskap. Vi kan se hans berømte collager, hans praktfulle pasteller og hans heftige oljemalerier.

Forsterk trussel

Et verk som gjør et sterkt inntrykk er «The Killer-Critic Assassinated by His Widower, Even». Dette intense, fargesterke arbeidet var et kunstnerisk raserianfall. En malerisk hevn over den britiske kunstkritikerstand.

Etter hans store separatutstilling på Tate i 1994 ble han nemlig slaktet av et samlet kritikerkorps. Kort tid etter utstillingen døde brått hans unge kone av hjerneblødning, og Kitaj skal selv ha vært overbevist om at det var belastningen knyttet til den negative mottakelsen utstillingen fikk, som direkte skal ha forårsaket hennes død.

Så dette er hans grusomme hevnfantasi, hans formsterke trussel.

Væpnet til tennene

I bildet ser vi visstnok ham selv alliert med et av han store kunstneriske forbilder, den franske realisten Edouard Manet, begge fremstilt i skinnende rødt, med voldsomme gester, og enorme erigerte peniser.

Som ikke dette var truende nok, er de også bevæpnet til tennene med store geværer, som de retter mot et gigantisk brunt, frådende vesen med plirende gult blikk og blodig kjeft. Monsteret er kunstkritikerne.

Dette arbeidet er et stort maleri som også inkluderer collageelementer. Her er tekstbrokker skrevet og limt inn, vi finner bokomslag klistret til lerretet med kommentarer knotet ned.

Verket er rikt på kunsthistoriske så vel som litterære referanser. Arbeidet er preget av raseri, men også sorg. Vi finner flere lyriske sitater av blant andre Paul Celan, og Dylan Thomas, som henviser til hans såre tap,

Fremragende kunstner

Om ikke Kitaj selv var død kunne man som kunstkritiker kanskje kjent på en smule engstelse når man avsier en dom om hans kunst. Heldigvis opplever jeg Kitaj som en fremragende kunstner, og den aktuelle utstillingen som en meget god presentasjon av hans kunstnerskap.

Jeg skulle nok også ha motet meg opp til å gi en mer kritisk evaluering hvis jeg synes det var på sin plass.

Så om hans maleriske trusler ikke akkurat virker direkte avskrekkende, er de i hvert fall tankevekkende for oss hvis levebrød det er å kommentere og evaluere andres åndsprodukter. Det minner oss om viktigheten av at man trår med en viss forsiktighet inn i andre menneskers kunstneriske univers.

Kitajs maleriske sinne kan også inspirere krenkede kunstnere til å bruke sin harme på en mer fruktbar måte enn gjennom snurte e-poster, de kan rett og slett kanalisere sin vrede inn i nye skapende prosesser.