Rifla var livsviktig turutstyr for Sebastian

Hjertet dunker. Pulsen øker. Hørselvernene lager en kunstig stillhet mot omverden. Kari Petronella Grunnførfjord Finstad ligger helt stille på magen, med tyngden på albuene og en pekefinger på avtrekkeren.

Det er første gang hun har et skarpladd våpen mellom hendene. Det ene øyet er lukket. Hun prøver å få kontroll på pusten. Hun venter litt til. Fingeren ligger fortsatt i ro. Men hun må skyte. Hun må treffe.

Noen minutter tidligere har hun og de andre i besetningen på den meteorologiske stasjonen på Bjørnøya gått opp isbjørngangen, til hangaren. Med hver sin rifle hengende over skulderen. Det er deres første skyteøvelse siden de kom til øya. Dette har Kari gruet seg til lenge.

– Jeg er litt nervøs. Det er uvant for meg å ta i våpen, sier hun.

• LES OGSÅ: Her starter Nanuk og Laban sitt nye liv som isbjørnvakter
  
• LES OGSÅ: 17. mai på Bjørnøya: Dropper finsko – har med rifle

Rifle med eget navn

Men her på Bjørnøya har man ikke noe valg. Man må tørre å bruke våpen. Alle på stasjonen har hver sin rifle merket med sitt navn. De har sin egen ammunisjon og de må selv passe på å trene og bli trygg med våpenet.

Skal de gå utendørs, må de ha det med. Om de så bare skal over tunet til reservestasjonen, som ligger 50 meter unna. For det kan bli alvor. Isbjørn er en reell fare i hele Arktis. Og den kan komme brått på.

Angrepet av isbjørn

Det fikk Sebastian Plur Nilssen (27) oppleve da han var på kajakkekspedisjon på Svalbard i juli 2010. Nilssen er en av få som har overlevd et isbjørnangrep.

Han og kameraten Ludvig Fjeld (26) var kommet til Nordaustlandet på Svalbard, i et forsøk på å padle rundt hele øygruppa, da en isbjørn dro ham ut av teltet mens han sov. Snubleblussene de hadde satt opp rundt teltet, gikk ikke av, og isbjørnen klarte å overraske dem på deres mest sårbare tidspunkt.

• LES OGSÅ: – Isbjørnen dreper med bare et jafs
  
• LES OGSÅ: Forteller skoleelever om kampen mot isbjørn

Isbjørnforsker Jon Aars ved Norsk Polarinstitutt har i ettertid sagt at han ikke er i tvil om at isbjørnen hadde som mål å spise Sebastian.

– Bjørnen var 2,76 meter høy og veide 360 kilo. Så den var ganske tynn og sikkert veldig sulten, sier Sebastian.

Han fikk med seg pumpehagla som lå mellom ham og kameraten, men våpenet ble ødelagt da isbjørnen tråkket på det i basketaket.

– Jeg så det først etterpå, da jeg prøvde å skyte bjørnen, og det ikke gikk, forteller han.

Sebastian havnet i isbjørnkjeften

Hjelpeløs ble han slept av gårde, bort fra teltet. Isbjørnen holdt ham fast i kjeven, og på et tidspunkt hang han etter bare hodet fra bjørnens kjeft. Han sprellet og gjorde motstand, men isbjørnen var ikke villig til å la byttet sitt gå.

– Den ristet meg bare mer da jeg sparket og slo, og jeg hadde ikke en sjanse. Så da lot jeg meg i stedet bare henge med, for å bli så lite skadet som mulig, sier Sebastian.

Selv om det er over fire år siden, husker han ennå lyden av bjørnen som snøftet, og hvordan det var å ta på isbjørnragget.

– Den la meg på ryggen, og jeg prøvde å holde den unna med hendene mot halsen dens. Det var rart å ligge der på stranda og ta i isbjørnhåret og slåss mot en bjørn som var så sterk, sier Sebastian.

• LES OGSÅ: Stolt og lettet over storebrors isbjørnkamp
  
• LES OGSÅ: – Uhyre kald

Reddet av kameraten

Opptrinnet varte ifølge Sebastian ikke mer enn noen få minutter, men han husker det som en evighet. Det som reddet ham, var at kameraten klarte å skyte isbjørnen. I tillegg til pumpehagla, hadde de med en Mauser-rifle.

– Jeg var redd for å treffe vennen min, men hadde ikke noe annet valg enn å sikte på noe hvitt. Bjørnen slapp hodet til Sebastian etter første skudd. Jeg løp nærmere og tømte magasinet, fortalte Ludvig Fjeld i ettertid.

Sebastian lå blødende tilbake, med store skader i ansikt, hode, nakke og overkropp.

– Jeg kjente at jeg var alvorlig skadet og at det gjorde veldig vondt. Men jeg var mest skuffet over at en tur vi hadde planlagt i to år, var slutt, og at vi måtte dra hjem, sier han.

Samtidig måtte Ludvig passe på at de ikke ble angrepet av flere bjørner, mens de ventet på hjelp. To bjørner kom og stoppet på 15 meters avstand, men de var bare nysgjerrige og lot seg skremme bort.

Sebastian ble hentet av Sysselmannens helikopter etter noen timer, og måtte gjennom omfattende operasjoner på sykehuset i Longyearbyen. I dag vitner fortsatt arrene på overkroppen og i hodet hans om den utrolige opplevelsen. Men skrekken har han ikke fått.

• LES OGSÅ: Isbjørn dro padler ut av telt

– Er ikke redd bjørnen

– Nei, det går helt fint. Jeg har vært på mange turer siden da, både på Svalbard og i Alaska og Canada, der jeg har møtt bjørn. Jeg har respekt for bjørn, men er ikke redd, så lenge jeg tar forholdsregler og har med meg våpen. Jeg ville følt meg veldig naken uten det, sier 27-åringen.

Han er overbevist om at det var kameratens våpenerfaring som reddet livet hans.

– Vi har begge jaktet mye og er vant med våpen. Hvordan man skal handle i en sånn situasjon, må gå av seg selv. Det siste vi hadde lyst til, var å skyte en isbjørn. Men vi hadde ikke noe valg.

Se besetningen på Bjørnøya trene skyting:

Nærkontakt med isbjørn

Også på Bjørnøya har folk hatt nærkontakt med isbjørn. Fram til den ble fredet i 1973, var det vanlig å jakte isbjørn der, og besetningsmedlemmene hadde ei kvote på én isbjørn hver per sesong. De årene det legger seg fastis rundt øya, er det stor sannsynlighet for at man får se den hvite kongen av Arktis.

En novemberdag i 1971 endte imidlertid et møte mellom isbjørn og menneske svært tragisk. 14. november var den 27 år gamle telegrafisten Bjørn Tessem på tur med to av stasjonens hunder, men uten våpen. Han forventet trolig ikke å møte isbjørn, som sjelden befinner seg på Bjørnøya i november, fordi isen ikke legger seg så tidlig på vinteren.

Hundene kom tilbake til stasjonen alene, og noen andre fra besetningen dro ut for å lete etter kollegaen. De fant ham drept av en isbjørn ved Nordpunktet, en antennestasjon som ligger litt over tre kilometer fra den meteorologiske stasjonen.

Isbjørnen, som var der fortsatt, ble skutt. Dag Hagenæs Kjelldahl var en del av besetningen det året. I sin bok «Bjørnøya», som kom i 1973, skriver han: «Tragedien kastet sin skygge over resten av overvintringen». I dag henger det en minneplakett på Nordpunktet, som ble reist av den daværende besetningen.

Første skytetrening

Kari puster fortsatt rolig. De andre har skutt, nå er det hennes tur. At hun selv har vært utsatt for en ubehagelig opplevelse med våpen, gjør det ikke lettere for henne å skulle skyte selv. Det skjedde for noen år siden, da hun bodde i Frankrike, og huset hennes ble stormet av væpnet politi, uten grunn.

– Jeg opplevde at en politimann holdt et skarpladd våpen mot magen min, og i ettertid fikk jeg ganske hetta. Hva hvis jeg hadde friket ut og reagert på en annen måte enn å bli helt kald og rolig? Følelsen av å ha et skarpladd våpen mot seg, sitter fortsatt i kroppen. Og da synes jeg det å ta i et våpen, og skulle lade et våpen, ikke er noe særlig, forklarer Kari.

Likevel trosser hun frykten, og sikter på en blink noen meter ute i snøen. Et kryss markerer der hun bør treffe, som er brystregionen til isbjørnen. Da er det størst sannsynlighet for at den dør.

– Når skytterne er klare, ta ladegrep, mot skivene, fire skudd, ild! sier stasjonsleder Erik Sommerseth.

Nå gjelder det. Kari skyver pekefingeren sakte bakover. Til det smeller. Første skudd er avfyrt. Hun tømmer magasinet, tar av hørselvernet og går bort til blinken for å se. Tre av fire skudd har truffet innenfor der de skulle.

– Det er godkjent. Du skyter som du aldri skulle ha gjort noe annet, smiler Erik.

Kari er glad den første øvelsen er over.

– Hvis det der hadde vært en isbjørn, ville jeg vært sjeleglad over å være i live, og at den lå der, sier hun, før hun legger til:

– Men sikkert også veldig trist over å ha skutt en isbjørn.

Det første møtet med isbjørnsikringen og isbjørnfaren er blant det du får se i TV-serien om besetningen på Bjørnøya, som har premiere på NRK1 tirsdag 11. november.