«Tidenes sjanse» kan glippe: Nå står Wenger uten unnskyldninger

Arsenal er klubben hvor hver sesong har ekkoer fra tidligere sesonger og hvor trenerens sitater smis om til saker du føler du allerede har lest.

«Vi tapte, men viste mental styrke. Spiller X blir ute i tre uker til. Vi har penger, men leter etter det riktige kjøpet».

Få lag kan være mer frustrerende å følge. Få supportere kan være like kjent med følelsen av déjà vu.

Mens det finnes ulike meninger om Arsène Wenger, har franskmannen for lengst funnet seg til rette i en slags mellomverden hvor resultatene forhindrer både krise og suksess.

Hver gang han kommer under virkelig press, forbedres formen. Hver gang Premier League-pokalen kan skimtes, forverres den.

Stort sett har Wengers største tilhengere hatt sine forklaringer. Arsenal har mistet stjernespillere, bygget ny stadion og kjempet mot styrtrike lag.

Men denne sesongen er annerledes. Nå står Wenger uten unnskyldninger.

Trenger et mirakel

For aldri har veien mot tronen hatt så få hindringer. Chelsea har kollapset, Manchester City har slitt i ligaen og Manchester United har knapt scoret mål.

Selv før man visste at disse klubbene ville underprestere, seilet Arsenal opp som kandidater.

De hadde beholdt sine beste spillere og kjøpt Alexis Sánchez og Mesut Özil de siste årene, samt en rutinert matchvinner i Petr Čech.

Troppen virket sterkere og mer erfaren enn på ti år. Wenger hadde til og med funnet en mer pragmatisk oppskrift i storkamper som fungerte fint.

Men før denne helgen lå Arsenal 13 poeng bak Leicester med én kamp mindre spilt. Wenger trenger et mirakel for å ta tittelen.

Stadion er ferdig. Klubben har penger. Hadde man ikke kunnet forvente mer?

Alt ved det gamle

Svaret er et rungende ja, spesielt når man husker at Arsenal har de syvende høyeste inntektene i fotballverdenen (basert på Deloittes finansielle rapport fra 2014/15) og at fansen kjøper de dyreste billettene i England for å se de samme feilene gjenta seg.

Denne sesongen har det som vanlig vært skader på nøkkelspillere, og for andre gang på tre år har laget ledet ligaen etter første halvdel, for så å falle bort da det virkelig gjaldt.

Uttrykket «defensiv naivitet» har dukket opp igjen. Wenger brukte det selv etter 3-3-kampen mot West Ham forrige uke, da Andy Carroll scoret tre mål på innlegg.

Så nylig som på fredag hintet Wenger om at overgangsmarkedet i sommer ville bli komplisert. Nye kjøp var vel og bra, men han ønsket ikke å hindre utviklingen til talenter som Alex Iwobi, Francis Coquelin og Mohamed Elneny.

«Laget går i riktig retning», sa Wenger. Hørt den før?

892 skader

Det er nå nådd et punkt hvor individuelle avgjørelser om spillerkjøp og taktikk overskygges av de mer generelle trendene som er etablert under Wenger de siste 10 årene.

Stallen og støtteapparatet endret seg, men ikke problemene. Treneren har vært der hele tiden.

Og for Wenger er ingenting nytt. En kan si at Arsenal har savnet spillere denne sesongen, men ifølge en undersøkelse sitert av avisen London Evening Standard hadde de nesten 100 skader mer enn noen annet Premier League-lag i perioden mellom juli 2002 og oktober 2014.

Totalen var 892.

Mot West Ham virket forsvaret helt uforberedt på å møte Carroll. Det var ikke rart: Wenger innrømmet senere at han ikke hadde forventet at spissen skulle spille.

Hadde spillerne studert Carroll i det hele tatt? Det virket ikke slik.

Faktum er at Wenger alltid har fokusert mer på eget lag enn motstanderen. Selv da han trente Nagoya Grampus Eight i Japan på midten av 90-tallet, ble spillerne fortalt at så lenge de spilte på sine egne styrker, var sjansene gode.

Taktikken ble aldri tilpasset etter rivalene.

Groundhog Day

Dette fungerte i Asia, men de siste ti årene har Wengers metoder åpenbart ikke vært nok til å levere store troféer. Før sommeren 2005 hadde Arsenal blitt nummer 1, 2, 2, 2, 1, 2, 1, 2 i ligaen.

Siden har de blitt nummer 4, 4, 3, 4, 3, 4, 3, 4, 4, 3.

Før helgen var de nummer 3, og de har også blitt slått ut i åttedelsfinalen av mesterligaen for sjette år på rad.

Selv i en sesong hvor alle styrkeforhold har blitt snudd på hodet, er det Groundhog Day i nord-London.

Såpass klar er trenden at det frister å stille spørsmål ved Wengers vinnermentalitet. Selve dedikasjonen kan ikke betviles: Han er mer besatt enn professor-ryktet antyder, og jobber så hardt at tidligere vise-styreformann David Dein en gang spøkte om at Wengers bil er den beste du kan kjøpe brukt, fordi den kun går mellom huset hans og treningsfeltet, og til stadion annenhver uke.

Wenger bryr seg også dypt om tap. Som trener for Nancy-Lorraine på 1980-tallet, var han så opprørt etter et nederlag borte mot Lens at han måtte stoppe spillerbussen for å kaste opp.

Samtidig er det verdt å notere seg at Wenger praktisk talt har vært i konstant arbeid siden han tok Nancy-jobben i 1984, uten å vinne mer enn fire ligatitler. Det er lite for en trenerlegende.

Wenger bestemmer alt

Akkurat hvor skoen trykker her er vanskelig å fastslå. Kanskje har Wengers sterke moralske verdier hindret ham i år bruke metoder som mer kyniske trenere hadde satt i verk.

Kanskje har fokuset på estetikk spilt en rolle; Wenger har sagt at det interessante med livet er å utføre ting så bra at det blir til en kunstform, og nevnt Barcelona som fotballens eksempel.

Slike prinsipper kan berømmes, og det finnes få ting innen fotball som er mer fascinerende enn de gangene Wenger tar seg tid til å gi et skikkelig intervju – om politikk, finanser, religion og filosofi.

Samtidig unnskylder det ikke Arsenals sesong. Dette har vært tidenes sjanse.

Og det blir neppe like enkelt igjen. Snart vil Chelsea bygge seg opp under Antonio Conte. City får Pep Guardiola, mens Tottenham og Liverpool vil fortsette sin positive utvikling under Mauricio Pochettino og Jürgen Klopp.

Kanskje vil United hente José Mourinho.

Dette besvarer ikke nødvendigvis spørsmålet om Arsenal bør sparke Wenger. Vi har sett med United hvor vanskelig det er å omstrukturere klubber hvor én mann har bestemt alt, og enkelte journalister har uansett hevdet at Wengers makt i Arsenal er så stor at han i praksis selv bestemmer når han vil gå.

Men for de som håpet at Wenger omsider ville føre Arsenal til en ny ligatittel, har denne sesongen vært et enormt slag. Han er nå 66 år, og viser få tegn til å endre sine metoder.

Nå tyder lite på at det noen gang vil skje.