Tina Marie Asphaug er kandidat til Årets trønder

– Det er stort å bli nominert til Årets trønder. Det har ikke sunket inn helt ennå, sier Tina Marie Asphaug, som har hatt et hektisk år i bistandsorganisasjonen Amadia.

Foto: Dan Ågren / Adresseavisen

Årets trønder: Den langhåra generalen

Helt siden hun var lita har Tina Marie Asphaug sagt at hun skulle redde verden.

I sommer tok hun imot flyktninger på stranda i Hellas og i høst oppsøkte hun flyktninger i Serbia og Kroatia.

– Jeg lært mest om hvor utrolig sterke folk kan være og hvilken drivkraft de har. Det er helt fantastisk, sier Asphaug i sofaen hjemme i Stadsbygd.

Sterke inntrykk

Hun har fortsatt ikke landet helt etter turene, og inntrykkene er mange og sterke.

Hun tenker på flyktningene som omfavnet henne på stranda. Det var da hun selv brast i gråt etter en hennes livs tøffeste natt, da en av båtene som var på vei mot land plutselig kantret, skrikene stilnet og alle i båten druknet.

Hun tenker på irakeren Samir Dinash, som er sterkt utviklingshemmet, og som hun møtte først i Hellas og senere i Kroatia. Hun jobber selv med utviklingshemmede i sin vanlige jobb og så behovene han hadde.

– Han kom sammen med barnebarnet sitt, som også var lettere utviklingshemmet. Jeg hadde mest lyst til å ta dem med meg til Norge med en gang og få dem på et hjem hvor de kunne blitt tatt vare på, sier hun.

Gjensyn

Samir Dinash og Tina Marie Asphaug møttes for første gang på Lesvos da Dinash kom som båtflyktning.

Foto: Privat

Grensegang

26-åringen er stolt over at Amadia var den første norske organisasjonen som sendte en trailer med nødhjelp til Lesvos i sommer. Nå er hun bekymret for flyktningene som går en kald vinter i møte.

– På Lesvos er det fortsatt enormt mange flinke frivillige, men det er manko på folk videre oppover Europa. Det blir fryktelig kaldt nå fremover og de mangler mye informasjon. Det jeg merket da jeg gikk rundt i både Serbia og Kroatia, er at de vet ikke hva som skjer. De lurer bare på hvorfor grensa er stengt og hvor de skal hen etterpå, hvorfor familiene blir splittet og hvem de kan snakke med? Selvfølgelig blir folk desperate når de ikke vet hva som foregår. Informasjonsformidling er enormt viktig for å få roet ned situasjonen.

Hun er imot stenging av grensene. Samtidig forstår hun at det er grenser for hvor mange vi greier å ta imot og ta vare på. Hun er oppgitt over kommentarfeltene og Facebook-trådene som hun mener er fulle av fremmedfrykt. Media er for opptatt av å finne syndebukker og skremme folk.

– Hvis de har funnet én IS-sympatisør blant flyktningene, skriver de om det, istedenfor alle de tusener som ikke er det. Og så skaper det enda mer grums og fremmedfrykt. Det som er trist, er at vi som har stått i gjørma og hjulpet folk, vi orker ikke krangle. Da blir disse kommentarene ubesvart. Det er veldig mye mangel på kunnskap der ute, sier Asphaug, som bruker å invitere motdebattanter med på tur, slik at de kan selv kan se forholdene.

Tina Marie Asphaug på rom med innsamla klær. Mobilvideo tatt av Tina i Serbia. Hjemme med hunder og mann i Stadsbygd.

– Vi jobber med flyktninger både i Ukraina og Uganda, men denne krisen kom så å si i hagen min og omfanget var så enormt stort at vi tenkte at det er her må vi henge oss på, vi må bare være medmennesker, rett og slett, sier hun. Her er hun på lageret Amadia har i Stadsbygd.

Nattarbeid

I tomannsboligen i Stadsbygd bor hun sammen med samboer og Amadia-medarbeider Tom Harbakk, datteren Vanessa, Toms to tvillingsønner Storm og Simon, en katt, en kanin og fem chihuahua-hunder. Og i mai neste år blir de enda flere – Amadia-sjefen er gravid.

– Hun holder på med noe hele tida, og når den langhåra generalen har bestemt seg for noe, så blir det sånn, sier samboeren med et smil, og legger til at «kjernetiden» for Amadia er fra 23–03 på natta. Da chatter og planlegger Asphaug og medarbeiderne videre fremdrift for hjelpearbeidet på nettet.

– Da jeg var lita sa jeg at jeg skulle redde verden. Det var jeg ganske tidlig ute med å si, og folk tok det selvfølgelig med en klype salt. Sånn har det vært senere i livet også, og hver gang det skjer, våkner det noe i meg som gjør at jeg må bevise noe. Jeg er glad i å snakke, debattere og å lese og lære. Det har vært naturlig for meg, sier Asphaug, som bare kalles «Mama Tina» blant ungene på skolen Amadia driver i Kasese i Uganda.

Tidlig selvstendig

Tina Marie Asphaug sammen med fire av de fem hundene sine.

Asphaug er et omsorgsmenneske. Også hjemme i Stadsbygd har hun blant annet flere hunder som krever sitt.

Foto: Dan Ågren / Adresseavisen

Hun sier selv hun er litt naiv, hun snakker med alle og begynte å reise som frivillig hjelpearbeider allerede som 16-åring. Men redd har hun aldri vært. Og hun har alltid kommet hjem like hel.

Den store trangen til å gi omsorg tror hun stammer fra egen barndom. Hun vokste opp med en mor som var syk med spiseforstyrrelser, og de har nesten aldri bodd sammen. Faren hadde tre jobber og var sjelden hjemme. Asphaug ble tidlig selvstendig og flyttet hjemmefra som 15-åring.

– Ting som gjorde at jeg var lei meg fra min egen oppvekst, fant jeg på samme måte hos andre, og kanskje var de i enda verre situasjoner. Jeg så at jeg faktisk kunne gjøre noe for folk som hadde hatt det vondt. Det ble på en måte en trøst å se at andre hadde det vondt, og at jeg faktisk kunne gjøre noe for dem, sier hun.

– Hva er viktig for deg nå som du bygger opp din egen familie?

– Trygghet og stabilitet er det viktigste, og betingelsesløs kjærlighet. Det hadde jeg ikke mye av selv da jeg vokste opp, så det vet jeg trengs, sier Tina Marie Asphaug.

Laster innhold, vennligst vent..