Hopp til innhold
Kronikk

Å rydde gatene

Norsk beredskap etter 22. juli mangler perspektiv på terroristens motivasjon: Han ville rydde gatene. Hvordan forstå det?

Taxi Driver

Robert de Niro spiller Travis Bickle, hovedpersonen i 'Taxi Driver' (1976). Drosjesjåføren liker ikke det han ser i New York, og drømmer om å rydde gatene.

For et par uker siden, i et offentlig rom i en større norsk by, sitter noen etnisk norske menn og snakker om innvandrerne, om alle utlendingene på gatehjørnene, som virker som de ikke har noe gjøre - og snylter på velferdssamfunnet.

- Noen burde slippe ut igjen han Breivik fra Ila. Han kunne kommet og ryddet opp litt, sier en av dem.

Jeg venter en reaksjon, i form av latter eller avsky, etter en altfor grov spøk. Men samtalen fortsetter som før, som om ingen legger merke til hva som ble sagt. Selv skvetter jeg til, der jeg sitter noen meter unna. For dette har jeg hørt før.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Ett perspektiv mangler

- Noen burde rydde opp i all denne møkka, sier den mislykkede politiske terroristen Travis Bickle i Taxi Driver, Martin Scorseses film fra 1976. Robert de Niro spiller en ung drosjesjåfør som forferdes over den stinkende umoralen han mener å se på gatene i New York. Først blir han oppdaget - og mislykkes i et attentat på en presidentkandidat. Senere går han amok med automatvåpen på en bordell. Til slutt blir han feiret som en helt.

Jeg venter en reaksjon, i form av latter eller avsky, etter en altfor grov spøk. Men samtalen fortsetter som før, som om ingen legger merke til hva som ble sagt.

Tom Egil Hverven, forfatter

Velkjente, norske reaksjoner på 22. juli, fra regjeringens beredskapstiltak til bøker som Erika Fatlands «Året uten sommer» eller Aage Storm Borchgrevinks prisbelønte «En norsk tragedie», mangler ett perspektiv: Forståelse av hva som motiverer norske menn til å ville «rydde opp» i gatene.

Ideologisk og politisk korttenkt

Erika Fatlands «Året uten sommer» gjør det mulig å forstå paralleller mellom Anders Behring Breivik og vår tids skoleskytere eller ensomme ulver i internasjonal terrorisme. Aage Storm Borchgrevinks «En norsk tragedie» mener terrorhandlingene kan forklares ut fra et tilknytningsproblem i Breiviks familie på Oslos vestkant.

Men begge bøkene virker likevel korttenkte, både i forhold til ideologisk og politisk historie.

Borchgrevinks bok mangler motforestillinger: Hvor mange barn er ikke utsatt for manglende grenser i norske familier, enten foreldrene er skilt eller ikke? Hva er forklaringskraften i morens grenseløshet? Hvorfor ser ikke Borchgrevink nærmere på hvordan Breivik selv aktivt bidro til å opprettholde grenseløshet i sitt voksne liv? Og hvis man ser nøyere etter: Hva er egentlig bokas påstand om årsakssammenhengen mellom oppveksten og terrorhandlingene?

HØR EKKOs SENDING OM «ÅRET UTEN SOMMER»

En empati for moderne terrorister

Den britiske fascisme-historikeren Roger Griffin mener vi trenger «metodologisk empati» for å forstå unge menns impuls til å ville «rydde gatene». Griffin hevder med styrke at mer politi eller økt etterretning ikke er tilstrekkelig i kampen mot denne typen terror.

Den britiske fascisme-historikeren Roger Griffin mener vi trenger «metodologisk empati» for å forstå unge menns impuls til å ville «rydde gatene».

Tom Egil Hverven, forfatter

Hans viktige bok «Terrorist’s Creed» («Terroristers overbevisning», 2012) argumenterer for å utvikle en metodologisk empati for moderne terrorister. Griffin forsøker å skjønne hvordan de tenker og føler. Men et halvt år etter at den kom ut, er den lite lest i norsk offentlighet. Selv ikke et kapittel fra boka som ble trykt i den norske antologien Høyreekstremisme (Sørensen mfl. (red.), Dreyer 2012) har vakt mye oppmerksomhet.

I den ferske boka «Terrorens ansikt» (Flamme 2013) forsøker jeg å anvende noen av Griffins innsikter, også som et bidrag til fortolkning av Sverre Mallings rettstegninger for Klassekampen, som er en del av boka. Et av Griffins hovedpoenger er at akademisk forskning kommer til kort når det gjelder å forstå terror. Han bruker bildekunst, film og skjønnlitteratur i sin egen bok, ut fra tanken om at et kunstverk kan si mer enn mange vitenskapelig funderte ord.

Tap av sammenheng

«Terrorist’s Creed» tolker terror som et slags fortvilet svar på menneskers opplevelse av meningstap i det moderne, særlig fra midten av 1800-tallet. I Russland vokser det fram anarkistiske bevegelser med terror som metode. Noen av dem ble tidlig og godt beskrevet av forfattere som Fjodor Dostojevskij og Joseph Conrad. Griffin følger bevegelser i både kunst og politikk, helt fram til filmer som Scorseses «Taxi Driver» og David Finchers «Fight Club».

Griffin finner én fellesnevner for moderne terrorisme: Tapet av tilhørighet og sammenheng, opplevelsen av et eksistensielt tomrom, som særlig rammer mange unge menn.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Terroristen er et alminnelig menneske fra Norge

Fra et norsk perspektiv er det bemerkelsesverdig hvordan Roger Griffin finner paralleller mellom kunstnerisk avantgarde og tilsvarende politisk, høyreekstrem bevegelse. Kjartan Fløgstad har beskrevet noe lignende i flere bøker, særlig i romanen «Grand Manila» fra 2006. Fløgstad viser forbindelsene mellom kretsen rundt Edith Södergran, en tidlig modernist i nordisk poesi, og politiske henrettelser utført av det ekstreme høyre. De fascistiske «hvite» vurderte også å drepe barn under den finske borgerkrigen.

Griffin finner én fellesnevner for moderne terrorisme: Tapet av tilhørighet og sammenheng, opplevelsen av et eksistensielt tomrom, som særlig rammer mange unge menn.

Tom Egil Hverven, forfatter

Forfattere som Roger Griffin og Kjartan Fløgstad utvider perspektivene, og gjør Sverre Mallings tegninger fra rettssaken desto mer uhyggelige og begripelige: Gjerningsmannen fra 22. juli er et alminnelig menneske fra Norge.

Og slik jeg hørte en tilfeldig samtale for kort tid siden, virker det fortsatt som norske menn er fullt ut i stand til å snakke på måter som legitimerer Breiviks gjerninger.