I 2002 ble «Helse-Norge» organisert i 5 regionale helseforetak (RHF). Måten å drive på var basert på en forretningsmessig idé` fra «New Public Managment» (NPM). I 2007 ble Helse Øst og Helse Sør slått sammen til Helse Sør-Øst. Helse Sør- Øst er ansvarlig for halve landets befolkning. Vi har nå 4 store helseforetak: Helse Nord, Helse Midt Norge, Helse Vest, Helse Sør- Øst.

Det er reist mye kritikk mot måten helseforetakene drives på. Kritikken kommer fra faglig hold, politisk hold, aksjonsgrupper og fra grasrota.

Jeg tillater meg å sitere deler av en artikkel under overskriften «Ta sykehusene tilbake» skrevet av Bjørg Marit Andersen, Professor i medisin og tidligere avdelingsoverlege ved Oslo universitetssykehus (Dagbladet 5. juli 2013):

«Ledelsen for RHF- ene ble, som disponenter og direktører flest, plassert utenfor det hele. I tråd med NPM etablerte RHF- ene deretter en rekke småregionale helseforetak for å øke inntjeningen. De fleste effektive sykehus i Norge er nå tvangssammenslått i helseforetak. Sykehusstrukturen oppløses, sykehusnavn forsvinner, virksomheter og avdelinger amputeres og spesialiteter fjernes, mikses og omfordeles. Nedbrytningen skjer i fravær av ledelse, kompetanse og ansvar. En ny gruppe disponenter og direktører fjernstyrer helseforetakene utenfra rundt om i helseregionene. Dette er blitt svært dyrt for samfunnet.»

«Det verste eksemplet i HSØ er helseforetaket Innlandet bestående av ni «divisjoner», inkludert seks tidligere veldrevne somatiske sykehus; Lillehammer, Gjøvik, Hamar, Elverum, Kongsvinger og Tynset i de to fylkene Hedmark og Oppland. Helseforetak Innlandet dekker et område som er større enn Danmark og har ansvar for 400000 innbyggere.» «Innlandssykehusene som tidligere var funksjonelle og selvstendige er nå plukket fra hverandre og amputert».

«Usikker fjernstyring fra ledelsen skaper et uvirksomt og uvirkelig lederspenn. Ledelsen sitter i Brumunddal, helt utenfor sykehusdriften. De mangler oversikt og lar alt flyte mens de venter på at det skal etableres et storsykehus på stedet. Det blir stadig mindre ressurser til fullverdig pasientbehandling og mer til administrasjon, byråkratisk heft og transportutgifter til pasienter og personell som snart ikke vet hvor de hører hjemme i sykehussystemet.»

Konseptet «Storsykehus ved Mjøsbrua» ble besluttet av byråkratene i Sykehuset Innlandet. Helse Sør-Øst har godkjent planen om å gå videre med prosessen mot storsykehuset. I mellomtiden legges det fram stadig nye muligheter for å spare penger på den daglige driften av våre lokalsykehus. Midler som trolig skal komme storsykehuset til gode.

Lillehammer skal bli ledende akuttsykehus, Gjøvik skal bli kreftsykehus, funksjoner skal legges ned eller slås sammen, rehabilitering skal slankes. Det meste går Hedemarks veg, noe går til Lillehammer og Gjøvik er taperen. Det siste utspillet er at Solås skal legges ned og overføres til Ottestad.

Kapasiteten blir imidlertid sterkt redusert ved at antall døgnplasser skal reduseres fra 45 til 27. En sikker måte å miste kundegrunnlaget på er å legge ned tilbudet. Da blir kundene borte og en sparer masse penger. Helsebyråkratene argumenterer med «pasienten i fokus». Å legge ned Solås kan vel ikke være «å sette pasienten i fokus»?

Det kan synes som om SI er i ferd med å miste oversikten. Det klekkes ut anbefalinger i vilden sky. Internrapporter fra arbeidsgrupper lanseres som reelle alternativer. Direktør Morten Lange-Ree strever med å plassere anbefalingene på rett sted. Han vil flytte de mest dyptgripende anbefalingene, dvs. Hamar og Lillehammer som innlandets to traumesykehus, over til den løpende planleggingen av framtidens sykehusstruktur. Ja hvor ellers skulle de plasseres?

Sykehusprosessen har pågått i mange år. Det kan være grunn til å stille spørsmålet: Vil det noen gang bli fattet et vedtak som folk stort sett kan si seg fornøyd med? Storsykehuset framstår vel i dag nærmest som et «luftslott». Likevel får SI lov til å kjøre videre på en prosess som nesten alle er imot.

De politiske partiene Rødt, PP, MDG, Venstre, Frp og SP er imot storsykehuset. Høyre er i utgangspunktet for storsykehuset, men stiller en rekke forutsetninger. Ap er for å beholde Gjøvik, Lillehammer og Reinsvoll. Sykehusprosessen er ikke den eneste prosessen der motforestillinger mot det såkalte «Innlandet» tydelig kommer fram. En kan spørre om «Innlandet» er en naturlig konstellasjon.

Sykehusstruktur og sykehusdekning er et samfunnsmessig meget viktig område. Riktige beslutninger i slike saker krever at de som beslutter behersker kunsten og prioritere, og å vektlegge de viktigste momentene. Kanskje SI kunne beskrive konkret de alternativene som nå er aktuelle, samt en oversikt over pro og kontra for disse alternativene.

Statsråd Høye har gått ut med et anslag om at et befolkningsgrunnlag på ca. 80000 bør være grensen for å ha et akuttsykehus. Går ut fra at vår helseminister har dekning for et slikt tall. Dette må kunne betraktes som en meget sterk føring for framtidens sykehusmodell. Hedmark har ca. 195000 innbyggere og Oppland har ca. 189000 innbyggere, dvs. totalt nesten 400000 innbyggere Arealene i de to fylkene er omtrent like, slik at befolkningstettheten er tilnærmet lik.

Hvis en høyner befolkningsgrunnlaget til 100000 bør rent matematisk Innlandet få fire akuttsykehus, to i Oppland og to på Hedmark. Dersom SI vedtar denne modellen, kan en spare masse penger. Det kan velges eget styre for Opplands sykehus, det samme for Hedmarks sykehus. Oppland kan starte videreutviklingen av Gjøvik og Lillehammer som akuttsykehus. Hedmark kan på samme måte starte omstruktureringen av sine fire sykehus slik at det blir to. Helseforetak Innlandet kan oppløses. Innspillet er helt gratis.

Norske sykehus ledes på en måte som ikke gir tillit i befolkningen. Foretaksorganiseringen bør avvikles. Statsråd Høye bør stå på sitt valgløfte. I alle fall bør videre rasering av lokalsykehus stoppe opp inntil Nasjonal Sykehusplan er utarbeidet og vedtatt. Sykehusene bør drives under offentlig forvaltning og folkevalgt styring.


Aage Finstad