Grunnen er den anerkjente walisiske kunstneren Richard Deacons forslag til en ny, ruvende og abstrakt skulptur tenkt plassert foran Fjellhallen.
Oppland Arbeiderblad inviterer til diskusjon under overskriften «Stygt eller pent?» på nettet. Invitasjonen følges opp med diverse utfall på nettet, og også i papiravisa. Sist gang man hadde en slik engasjert diskusjon rundt kunst i Gjøvik var vel sist det var en annen ruvende, abstrakt form plassert på nøyaktig samme sted. Men den ble jo som kjent fjernet.
Det må være minst ett av to ting som oppleves problematisk for mange; hva Fjellhallens inngangsparti skal domineres av rent visuelt, og abstrakt kunst i det offentlige rom. Per Inge Bjørlos portal, på folkemunne «Hjelmen», måtte gi tapt under smaksdommernes tunge hammerslag. Men det er en annen historie.
Det jeg føler behov for å rette søkelyset på er vårt forhold til abstrakt kunst, og spesielt den som kommer til syne i det offentlige rom. Det er bra at kultursjef Moen er positiv til Richard Deacons utfordrende og massive skulptur. Det viser at kultursjefen tross alt har orientert seg litt om hvilke strømninger som finnes i det brede spekteret av billedkunst, og at han ikke er redd for et dristig visuelt formspråk. Men ifølge kommentarfeltene på nettet og i leserbrev, er det mange som fnyser av denne «klumpen» som vekker assosiasjoner til noe vi helst ikke vil ta i, ei heller se på.
Men det er vel nettopp det som er både spennende og utfordrende ved abstrakt kunst: hver enkelt betrakter vil tolke formene ut fra sine egne referanser fordi det ikke legges like klare føringer i et abstrakt verk som i et figurativt. Det utfordrer oss på en annen måte, frigjør seg fra kjente, kulturelle rammer og byr oss inn i et ukjent univers.
Dette ukjente kan virke skummelt for veldig mange som ikke selv aktivt oppsøker samtidskunst, eller naturlig er omgitt av den. Men for andre kan den abstrakte kunstens behandling av former, farger og komposisjon åpne øynene for nye og sterke opplevelser verken ord, musikk, eller film for den saks skyld, klarer å gi på samme måte.
Når en abstrakt skulptur som den fra Richard Deacon skal plasseres i det offentlige rom, utenfor husets fire vegger der vi selv velger hva vi vil pryde veggene våre med, vil det for mange oppfattes rent provoserende å bli utsatt for dette påtrengende synet man ikke engang har valgt selv. Når skulpturen til gjengjeld skal være fem meter høy, vil det nok toppe seg for noen.
Men kunst er ikke ment å behage alltid. Kunst er ikke ment å lulle oss inn i en motstandsløs verden, eller bedøve vår kritiske sans. Dermed er det ikke sagt at kunst som gir oss motstand ikke kan være vakker på samme tid. En opplevelse av skjønnhet trenger ikke være atskilt fra opplevelsen av å bli utfordret på det mentale plan.
Derfor blir det en tabloid overforenkling å koke dette ned til et spørsmål om «stygt eller pent». Spørsmålet om hva som er stygt og pent vil alltid bli besvart ut fra hver enkeltes referanser, og slik bli til et subjektivt tema.
Men vi kan ikke glemme at profesjonelle, internasjonalt anerkjente kunstnere arbeider ut fra klart definerte begreper om estetikk, tematikk, materialbruk og håndverk, opparbeidet gjennom flere hundre års kunsthistorie. La oss heller ikke glemme at den abstrakte kunsten allerede har eksistert i hundre år, og vel så det. Selv om den antar stadig nye og utfordrende former, må vi erkjenne at dette er en del av vår tids visuelle språk.
Skulle Deacons form bli stående i mer enn et tiår eller to, vil det i alle fall ikke være et verk som går i glemmeboka, som vi ikke lenger ser når vi går forbi det på vei inn i Fjellhallen. La oss i det minste være glade for at det neste kunstverket i Røverdalen ikke blir enda en gammel mann i bronse, som forsvinner fra vår erindring allerede før den er avduket. Dem har vi mange nok fra før av.
Frøydis H. Frøsaker, billedkunstner