Jeg elsker å lese bøker. Det er såpass ille at jeg får abstinenser og angst hvis jeg ikke har ei god bok på nattbordet. Antakelig er jeg avhengig. Av å kunne bla meg inn i en annen verden og forsvinne der for en stund.

Akkurat nå er det sånn at jeg liker å holde i boka, bla i den, lukte den, og det aller beste er å vite at det er flere bøker som venter på å bli lest. Men jeg skal ikke være påståelig å si at det er uaktuelt med lesebrett heller. Jeg ser jo at det kan være utrolig praktisk. Og hyllene hjemme flyter allerede over av bøker.

Nettopp derfor tenker jeg at det er lurt å gå på biblioteket og låne i stedet. Det gjør jeg for sjelden. Men jeg var der nettopp og leverte tilbake en bunke bøker som jeg hadde fått min leseropplevelse ut av.

 

Og det slår meg når jeg er på Larvik bibliotek, at det alltid er folk der. Uansett tid på døgnet. Et tverrsnitt av befolkningen. Bitte små til skikkelig gamle, folk fra mange nasjonaliteter, menn og kvinner. Alle lever de det stille livet mellom bokhyllene for en stund. Bak en PC, med et magasin i fanget, i forsiktig prat med kjente eller på jakt etter en ny bokskatt.

Jeg nappet med meg et hefte med Vestfold Litteraturukes arrangementer. Den begynte i går. Og allerede i kveld kommer en storhet til byens bibliotek. Den danske forfatteren Carsten Jensen, som har skrevet de utrolige reiseskildringene «Jeg har sett verden begynne» og «Jeg har hørt et stjerneskudd». I den siste boka, «Den første sten», øser han av sin innsikt om et vanskelig land som Afghanistan. Han har reist dit flere ganger i løpet av 30 år.

Dagen etter kan vi møte selveste Jostein Gaarder og Helene Uri, og de skal snakke om hvor nært en person og et språk kan være? For et fantastisk tema.

Vår æresborger Ingvar Ambjørnsen, møter til det store 60-årsintervjuet på Holmestrand bibliotek, og Tore Renberg forteller om sin trettende roman, «Du er så lys» og spiller i Bølgen.

Bibliotekarene er den stille yrkesgruppen som framskaffer bøkenes rockestjerner uten å blunke, som inviterer til opplysning og debatt, til filosofisk hjørne til og med. De tar gjerne med hjemmebakte kaker for å gi litt ekstra til publikum.

De gjør på en måte alt som egentlig er «ut». Ikke skryter de, ikke tjener de masse penger på arrangementene og de samler folk rundt bøker i papir. Det er så herlig gammeldags og likevel så aktuelt.