Har du noe på hjertet skal det veldig lite til for å komme på trykk i en av lokalavisene våre.

Dette er en styrke vi ikke må gi slipp på. Det skal være lav terskel for å si sin mening i det lokale miljøet. For å gjøre dette må vi holde debatten åpen og fri, samtidig som at vi holder en respektabel tone.

Det siste året har jeg tatt steget inn i den lokale samfunnsdebatten her i Oppdal. Det har i grunn skjedd gradvis, uten noen spesiell plan om at det skulle bli slik.

Jeg har fått mange positive tilbakemeldinger, og skryt for mitt engasjement. Likevel har det en del mindre positive sider å være i den lokale debatten. Her har jeg fått merke flere ting, både hvor enkelt det er å komme til ordet, og hvordan det føles når man får saklig kritikk, eller annen form for negativ respons. Vi er ikke alltid enige her i kommunen, men debattklimaet er i alle fall godt.

Jeg skrev et innlegg som ble publisert i både Opp og Opdalingen, på nett og på papir. Innlegget ble skrevet i affekt, og tok cirka 15 minutter å skrive.

Innlegget var rettet mot soknepresten som følte sorg da likekjønnet vigsel gikk gjennom på kirkemøtet. Det var ikke et innlegg som gikk på teologi, kristendom eller livssyn, men på hvordan en større samfunnsdebattant uttrykte seg i møte med et vedtak som i aller største grad berører både hans eget virke og de han skal møte i sitt arbeid. De fleste som har med presten å gjøre, er i en viktig periode i deres liv, enten det er konfirmasjon, vigsel eller ved noens død.

Tilbakemeldingen var nærmest umiddelbar. Jeg satt i et møte mens innlegget ble publisert, og da møtet var ferdig – var det en vegg av positive tilbakemeldinger som møtte meg. Det er utrolig hvor mye en kan nå ut med et budskap i sosiale medier.

Så kom den ene negative kommentaren på Facebook, den éne. Det er utrolig hvor mye én enkelt negativ kommentar setter spor, kontra 50 positive.

Jeg skal ikke gå nærmere inn på hva det handlet om, det er ikke det som er relevant i denne saken. I dagene etter at innlegget ble publisert var det stort sett den ene negative kommentaren jeg tenkte på.

Jeg ble kalt både helt og modig, men jeg tenkte mest på den som gikk i motsatt retning. Selv om jeg vet at det ikke er verdt å tenke på slike kommentarer, var det for meg umulig å ikke gjøre det. Medieverdenen vi lever i nå er svært effektiv å nå ut med budskap, men gjør de som står i vinden – opplever den enda sterkere, og nærere enn før.

Jeg håper vi i valgkampen kan ha en god tone. Vi er alle opptatt av hvordan vi kan sørge for at folk i Oppdal har det bedre. Vi er bare uenige om hvordan vi får det til. Jeg håper vi kan diskutere sak, politikk, innhold.

Velgere går svært fort lei av partienes kjekling fram og tilbake seg imellom, noe særlig nytte har det heller ikke. Jeg håper vi slipper at drakampene handler om hvem som egentlig fremmer sakene (ja, jeg ser på deg, Ap). Jeg håper vi slipper å krangle om hvem som er aller mest glad i Oppdal (hei, Sp), eller hvem som er mest opptatt av helheten (hallo, Høyre).

Selvfølgelig skal vi være uenige, det er derfor vi er oppdelt i partier og andre grupper. Det er kanskje derfor vi skriver i avisene, for å få et slags tilsvar eller en forklaring på ting.

Likevel gjør vi ingen en tjeneste om vi legger til rette for et debattklima der slik oppførsel er greit. Jeg har fått merke hvordan det er å være i den offentlige debatten - selv om det var i en mellomstor lokalavis i en mellomstor kommune.