Den første John Wick-filmen var en overraskende god actionfilm som lyktes på flere steder. Den lyktes med å gi oss actionscener som så og hørtes lekre ut og den lyktes i å bygge en fascinerende verden fylt med intrige.

Oppfølgeren fortsetter i samme stil, på godt og vondt.  Vi får blant annet se mer av Keanu Reeves som virkelig banker møkka ut av folk, og det i seg selv er nesten nok til å gjøre “John Wick: Chapter 2” til en suksess.

I den første filmen tok noen og drepte John Wicks hund, det siste minnet han hadde av sin avdøde kone. Det var ikke en særlig god ide, for John Wick (Keanu Reeves) er nemlig en meget begavet snikmorder med en pekuliær sans for hevn. Denne gangen blir Wick dolket i ryggen av den eksentriske Santino D’Antonio, samt at D’Antonia sprenger huset hans. Det ender som en skulle forvente, med en hel del vold.

“John Wick: Chapter 2” er som forgjengeren en veldig gøyal film drevet av velkoordinerte actionscener.  Scenene er også filmet på skikkelig og oversiktlig vis, noe som dessverre ikke hele tiden er standard i dagens actionfilmer. Når det er sagt er det grenser for hvor mange ganger filmen kan servere de samme stilige stuntene før det føles repetivt .

De store inntrykkene og “Oh shit!”-øyeblikkene gir seg noe jo lenger ut i filmens drøye to timer vi kommer. Det ser fortsatt stilig ut, men effekten er ikke like stor når de samme stuntene blir gjentatt flere ganger. Slutten av filmen er også et bittersøtt øyeblikk, da det hele føltes litt antiklimatisk.

Keanu Reeves gir virkelig jernet og fungerer fantastisk godt i hovedrollen som den ustoppelige morderen med kallenavnet “The Boogeyman”. Flere av birollene er også interessante, spesielt kanskje Ian McShane som sjef for snikmorderhotellet “The Continental”, og Riccardo Scamarcio som antagonisten D’Antonio.

Ruby Rose er også med i filmen, men det virket ikke helt som filmskaperne hadde greie på hva de ville gjøre med henne. Karakteren hennes har for det meste som hensikt å se sexy ut, ikke stort mer.

Som nevnt var den fascinerende verdensbyggingen noe jeg satte pris på med den første filmen. Her lykkes også toern med å utvide mytologien omkring snikmorderhotellet “The Continental” og alle reglene og figurene rundt. Her er det også stort potensiale for å fortsette serien med enda flere innslag, noe slutten også høyst sannsynlig bygger opp imot.

“John Wick Chapter 2” er en gøyal og stilfull actionfilm som byr på mye moro, selv om moroa avtar noe mot slutten. Filmen er fortsatt vellykket som oppfølger og utforsker mer av en interessant verden. Filmen har flere fascinerende karakterer, spesielt hovedkarakteren selv. Filmen er ikke perfekt, men her er det fortsatt mye å like for den som foretrekker å se noe annet enn “Fifty Shades” på kino.