I et leserbrev beskylder han Svele og Madsen for å være egosentriske og nærmest tappe klubben for penger mens han sjøl satt i styret. Bakgrunnen for utspillet var at Svele og Madsen, på henvendelser fra PD, reflekterte og mimret etter Urædds nedrykk til 3. divisjon sist søndag.

Madsen mener blant annet at Urædd-håndballen har valgt feil kurs, og burde satset mer på å få fram et bra herrelag framfor kun å satse på bredde.

På Facebook har den tidligere keeperen og nåværende styremedlem og trener i aldersbestemte klasser, Kristian Raflund, hengt seg på Løkslid. Dette var rett og slett nitrist lesning, eller feil sperre som det heter på håndballspråket.

La oss begynne 30 år tilbake i tid. Harald Madsen flyttet hjem etter å ha spilt for Oppsal i Oslo. Han hadde ennå ikke fylt 30 år da han overtok treneransvaret i moderklubben. I løpet av et 2-3 sesonger bygde han opp en treningskultur og et kameratskap som løftet Urædd fra å være et middels lag på nivå 2 til å bli seriemestere i 1984/85. Laget besto for det meste av talentfulle gutter fra Porsgrunn, i tillegg til balltalentet Bent Svele fra Holmestrand.

Håndballfeberen herjet i byen. Folk møtte opp en time før avkast for å få plass i Porsgrunnshallen, og Urædd-ekspressen ga porsgrunnsfolk en sjøltillit og en fellesskapsfølelse som vi nesten må til Brann stadion for å finne maken til. Etter NM-tittelen i Stavanger i romjula i 1987, tok flere hundre porsgrunnsfolk imot heltene på Cafe Osebro. Klart dette hadde en verdi for porsgrunnsfolk, og det var mange som solte seg i glansen av gode idrettsprestasjoner.

Jan Løkslid var Urædds kanskje mest karismatiske leder. Han er/var uredd i uttalelser og ambisjonsnivå, og han hadde definitivt sin del av æren for suksessen.

Men aller viktigst var Harald Madsen og Bent Svele. Madsen fordi han var hjernen bak den nye treningskulturen og kontringshåndballen som ble klubbens merkevare, og Svele fordi han på mange måter var håndballens Northug. Elsket og hatet, men best når det gjaldt.

Løkslid anklager de gamle stjernene for å svikte klubben i ettertid. - Hva har de gitt tilbake? spør Løkslid som også hevder at han brukte minst to år av sin jobbkarriere for å skaffe penger til trenere og spillere.

Her plumper han dessverre uti med begge beina. Høye lønninger og dårlig økonomistyring er uansett et ledelsesansvar, og det blir helt meningsløst å klandre Svele, Madsen og andre for ledelsens eventuelle ettergivenhet.

Når det gjelder Madsen, har han trent Urædds A-lag i tre perioder, både som toppklubb og breddeklubb. Sist gang på begynnelsen av 2000-tallet da det ble gjort et forsøk på å gjenreise Urædds tapte stolthet.

I dag er Urædd en helt vanlig breddeklubb, der foreldre drar det tyngste lasset både på trener og ledersida. Sånn er det i de fleste breddeklubber, og det må da være helt legitimt at Madsen og Svele savner Urædd-håndballens storhetstid.

Uansett syns jeg angrepene på Madsen og Svele var uverdige. Bitterhet er sjelden sjarmerende, og når den i tillegg er uforståelig, blir det egentlig bare nitrist lesning.

Her er leserbrevet til Jan Løkslid:

Urædd som merkevare

Selvfølgelig er det synd at Urædds herrelag rykker ned i 3. divisjon – fra å spille båkgårdhåndball i 2. skal man spille i samme bakgård i 3. Så langt om det. Ser at noen få håndballprofiler fra det ”glade” 80-90-tallet gråter krokodilletårer over nedrykket, og minnes tilbake til de ”gode” tidene.

Først og fremst er Harald Madsen bekymret over at Urædd håndball er blitt et breddeidrettslag. Jeg vil si gudskjelov! All ære til de som har styrt Urædd håndball de siste årene – gruppa er gjeldfrie og rekrutterer masse jenter og gutter til håndballen takket være gratis innsats fra trenere, støtteapparat og foreldre.

Så litt tilbake til det som mange av håndballprofilene mimrer tilbake til; som leder av UHG på den tiden kan jeg også mimre – men ikke med glede. Minst 2 år av min jobbkarriere gikk fløyten for å skaffe penger til egosentriske og mer eller mindre dyktige spillere og trenere. I motsetning til andre skulle jeg helst være den tiden foruten! Det var også stas for andre mer eller mindre i miljøet å dra på Europa-cup turer med håndballen. Hva har så alle disse gitt tilbake til Urædd siden? Jeg lar spørsmålet stå ubesvart! Heldigvis er det noen ganske få unntak – skal ikke nevne navn for ikke å glemme noen. Men en håndballprofil vil jeg trekke fram, Jørgen Young, som har tatt et uvurderlig grep om IF Urædd i snart 8 år – takk Jørgen!

Urædd som eliteserielag? Tja, når en ser på de fleste andre eliteserielag og 1. divisjonslag i håndball så går det jo ikke lang tid for de kommer i pengeknipe og konkurs nærmer seg. Hvor mange ganger har Gjerpen vært på kanten av stupet, Sandefjord HK er vekk, det samme er Stavanger. I dagens serie ser jeg at Haslum sliter – de har seg selv å takke når de skal holde liv i B-internasjonale landslagspillere på tampen av karrieren! Selv det store lokomotivet i norsk håndball, Larvik, har opplevd økonomiske problemer gang på gang.

Så hvor skulle man skaffe penger til en elitesatsing for eksempel i Urædd? Sponsorer? Som tidligere marketingdirektør i et stort Europeisk selskap vil jeg si at å sponse håndball både på eliteserienivå og ellers er bortkastede penger. En kan vel si det samme om fotball for den saks skyld. Norges håndbalforbund burde stikke fingeren i jorda og se at de representerer en idrett som de fleste klubbene er økonomisk fallit!

Så lykke til Urædd håndballgruppe med den kursen dere har i dag.

Jan Løkslid