Kalashnikov: KLSHNKV
Norges høyeste og tynneste band slipper sitt første album, men det er verken så høyt eller tynt som man skulle tro.
Kalashnikov begynner solid, og forventningene til skiva skrus opp i takt med lyden på anlegget gjennom åpningssporet «Curtain call». Her er det mange referanser til band som Backyard Babies, Gluecifer og Hellacopters, og det virker som om KLSHNKV er en av de skivene man nyter å sette på skikkelig høyt.
Like etter «Curtain call» har de valgt å legge førstesingelen, «Another day». Dette er en av de mest fengende låtene på skiva, samtidig som den er en av de låtene som trolig har bredest publikumsappell. Når de så dundrer inn i den mest intense låta på hele skiva allerede på tredje spor, virker det dessverre som de svir av litt for mye av kruttet med én gang.
Det er ikke sånn at det er teppefall for Kalashnikov allerede etter de første seks-sju minuttene, men de låtene som er dyttet inn i midten av KLSHNKV er verken like gode, like fengende eller like tøffe som de to-tre første. Her blir skandirocken tidvis litt for dominerende, noe som ikke kler Kalashnikov like godt. Et hederlig unntak er den Offspring-aktige calipunk-låta «Nothing is forever», men låtmaterialet mellom de tre første og de to-tre siste er litt tynt.
De avslutter heldigvis med et smell, og låta «We are the boys (Who say woho)». Her har de tatt en The Good, The Bad and the Zugly og valgt å kore på norsk selv om låta i utgangspunktet synges på engelsk. «We are the boys…» funker jævlig bra på plate, og sikkert enda bedre live. Etter at KLSHNKV er hørt igjennom sitter man igjen med følelsen av at omtrent halvparten av låtene er dritfete punkelåter med inspirasjon fra både California og klassisk skandinavisk rock, mens den andre halvparten ikke når helt opp.
Del på Facebook | Del på Twitter