Ke de går? Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Du kjenner vel sangen til Wenche Myhre, om «når man blir 66, først da tar livet til».
Det er nok en hel del som tenker akkurat sånn. Når ungene for lengst er flytta ut, lånene er nedbetalte og man endelig er ferdig med et langt yrkesliv – ja, da først skal man begynne å leve livet.
Men det har dessverre vist seg å være en farlig strategi for altfor mange. Klisjeen er jo de som faller død om, første dag som pensjonist. Og følgelig ikke rekker å gjøre noe av det de har tenkt på, og kanskje spart til, hele livet.
«Lev mens du gjør det, ...» heter det så kjekt i munnhellet. Og det er jo mye sannhet og fornuft i det.
På en annen kant har du de meget godt voksne som ikke bryr seg en døyt med at de er 92 i stedet for 32. I hodet i det minste, lever de akkurat som før
Og hvorfor ikke? Ta det helt ut, og leve som om hver dag var den siste? Fordi for hver dag som går nærmer det seg nettopp det faktum.
For noen er det en dyd og ære å skulle etterlate seg en betydelig arv til sine etterkommere. Ære være dem for det, særlig dersom etterkommerne av ulike årsaker sitter ganske trangt i det.
Jeg tenker likevel at det ikke skal være slik at gamle folk ikke skal spinke og spare, og ikke unne seg både et godt liv og kanskje til og med luksus på slutten av livet – bare for at en slabbedask av en sønn, datter eller barnebarn skal kunne sløse vekk arven.
Heldigvis er en del eldre blitt flinkere å, for å si det folkelig, drite litt i de som kommer etter. Generasjonen etter får leve sitt eget liv og sørge for seg selv.
Her om dagen, leste jeg historien om svenske Lennart Ribring.
Svensken har gjennom hele livet vært bilentusiast, og for ham har det bare vært én type bil som har gjeldt – nemlig Ford Mustang.
Han har hatt flere slike biler opp gjennom livet. Og nå har han igjen vært på bilforretningen og hentet ut en splitter ny 2017-modell. Selv er han 1919-modell.
«Jeg har vel ikke så mye igjen av livet kanskje, så jeg vil utnytte de muligheter jeg har. Kjøre litt fort og sånt» sier 97-åringen.
Herlig! Og Lennart har allerede vært og testet bilen på bane, noe som endte med utforkjøring og nybilen på verksted.
«Men jeg har tenkt å dra tilbake på banen, det som skjedde var så unødvendig», fortsetter verdens trolig eldste Mustang-sjåfør.
Ekte bilglede nekter å dø.
«Jeg tenker at man skal leve fullt ut så lenge man lever» uttaler Lennart.