Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
En av Nord-Norges dyktigste lyrikere, Helge Stangnes, har skrevet et vakkert dikt, «Lys langs en fjord», tonesatt av Boknakaran. En hyllest til naturen. Til menneskene, og om samhørigheten til folket som «bor langs en fjord». Sammen er vi sterke. Sammen står vi han à!
Mer enn noen gang trenger folket i fjorder, på øyene og langs kysten å stå sammen. Aldri før har vi som bor i distrikts-Norge blitt utsatt for sterkere sentralisering enn hva vi har opplevd de siste årene.
Kostnadene ved å bo i distriktene er blitt dyrere. Regjeringa har vedtatt nye bompengeprosjekter på over 40 milliarder, de har svekket pendlerfradraget og økt bensin- og dieselavgiften. En stor ekstrakostnad for folk og næringsliv i distriktene.
Vi skal lyse opp kysten igjen om det trengs
Endringer i overføringene til kommunene, «Inntektssystemet», er endret slik at småkommunene kommer ut som tapere. Storkommunene vinner. Telemarksforskning viser at 320 kommuner vil tape til sammen 2,5 milliarder, mens Oslo, Bærum og de store vinner.
Regjeringen ønsker å bruke tvang for å slå sammen kommuner til større enheter. For folk i distriktene betyr dette tap av kompetansearbeidsplasser, økt fraflytting, lengre avstander til kommunesenteret og dårligere velferdstjenester. Og mindre lys langs fjordene. Færre naboer og mindre trivsel.
Trusler om kutt i ferger og hurtigbåter skaper utrygghet for folket langs kysten, og uforutsigbarhet for næringslivet. En samlet kystbefolkning brente fakler og vi fikk et nytt lys langs mange fjorder. Ei sterk massemobilisering slo ring rundt hurtigbåten, ferga og Nexxen. Vi skal lyse opp kysten igjen om det trengs.
Lista over sentraliseringstiltak er lang. Makthaverne har sin egen språkbruk: «Utvikling» betyr egentlig «avvikling». «Robust» betyr sentralisering, og nedlegging av lensmannskontorer i stor skala, blir kalt «nærpoliti». Ambulansetjenesten sentraliseres for å bli «mer effektiv». Høgskolene har gitt ungdom over hele landet et godt utdanningstilbud og har bl.a. skaffet kvalifiserte lærere, førskolelærere og sykepleiere til hele landet. Disse legges nå ned fordi noen tror på gigantomanien – til tross for at forskningsresultatene viser at kvaliteten og trivselen er langt bedre på høgskolene. Ja, jeg har spesielt Høgskolen i Nesna i tankene. Kvalitetshøgskolen på Helgeland.
Opp mot disse sentraliseringstiltakene reiser det seg en rekke spørsmål. Hvor blir verdiene i vårt samfunn skapt? Hvor blir maten produsert? Hvor produseres fisken? Hvem produserer verdiene, og hva er lønnsomhet? Er det sant at de små kommunene er uproduktive og må subsidieres av storsamfunnet?
Vi som bor i distrikts-Norge vet noe annet. Det er hos oss verdiene skapes. Vi vet at det neppe er mange kommuner som produseres så store verdier pr innbygger som f. eks Herøy, Lurøy, Træna, Værøy og Røst. Bøndene produserer ikke maten på Aker Brygge, men i bygdene både på innland og langs vår kyst. I Nesna slippes ca 3.300 sauer og lam på beite hvert år. Bøndene produserer kjøtt og melk til en middels norsk småby, og vi har landets dyktigste griseprodusenter. Det er disse menneskene som sørger for at vi har «lys langs en fjord».
Ingen kommuner greier aleine å slå tilbake sentraliseringsbølgen. Vi må tørre å se over kommunegrenser å stå sammen for å finne felles løsninger som gagner folket som tenner lys langs leia.
Jeg avslutter med de to siste versene:
Ja, lysan fra stuen langs verharde strender
i mørketidslandet har gått som ei bru
med spenn over fjorda – lik utstrakte hender
med varme og kraft til å tåle og tru.
Så kom, la oss tenne små lys førr kvarandre
som bål imot natt på ei vinterkald jord
der frosten skal vike når menneskevarme får nå gjennom mørket – som lys langs en fjord.