Ukeslutt Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg var 13 år og hadde akkurat begynt på ungdomsskolen. I hendene holdt jeg et brev fra «Sonja». Signaturen var trykt, men hennes egen.
Vi var flere i klassen som satt med hvert vårt takkebrev, fra kronprinsessen. Året var 1974 og vi hadde sagt ja til å banke på dører for å samle inn penger til et godt formål. For å være helt ærlig visste jeg ikke helt hva jeg hadde meldt meg til, men da jeg satt der i klasserommet, med det som opplevdes som en personlig kongelig takk i hendene, forsto jeg at det måtte være noe bra.
Årets viktigste søndagstur er den blitt kalt, og i 1974, da det startet, var jeg med. Totalt samlet vi i Norge inn 23 millioner kroner til Flyktningerådet. Ti år senere fikk Amnesty International aksjonen, og som aktivt medlem og frivillig var jeg del av det store apparatet som gjorde jobben før, under og etter innsamlingsaksjonen, i Bergen denne gang. I 1984 ga nordmenn 84 millioner kroner.
42 år etter starten holder TV-aksjonen det fortsatt gående. Søndag 23. oktober er det Røde Kors vi skal gi penger til. Dronning Sonja er igjen høy beskytter, denne gang sammen med kronprinsesse Mette Marit. Vi får bli med. Bli med på å redde liv. Bli med på å tenne håp. Bli med på å vise at vi bryr oss.
For, vi gjør vel det – bryr oss?
På verdensbasis er mer enn 50 millioner mennesker på flukt på grunn av krig, konflikter og katastrofer. Dette er ikke tall. Hver eneste, fra en til 50 millioner er noens mamma, pappa, sønn, datter, bror, søster og venn
Annethvert sekund flykter et menneske. På verdensbasis er mer enn 50 millioner mennesker på flukt på grunn av krig, konflikter og katastrofer. Dette er ikke tall. Hver eneste, fra en til 50 millioner er noens mamma, pappa, sønn, datter, bror, søster og venn. Juma Ali gir dem et ansikt. Han er 35 år, utdannet lærer og hadde et helt normalt liv med kone, jobb, inntekt. Nå er han flyktning.
Vil til topps i giverglede: – Ligger vi veldig godt an til å klare det
Over 220.000 mennesker er drept så langt i konflikten i Syria, mer enn 10.500 av dem er barn. 11,4 millioner mennesker er, som Juma, drevet på flukt. Store deler av landet er rasert, og tusenvis av sivile er i lange perioder sperret inne, uten tilgang på hjelp av noe slag, forteller Røde Kors.
Hver dag tenker Juma på byen sin Kabbasin som er kontrollert av ISIS-soldater. De slipper ingen ut. Inne i byen har ikke folk strøm, og drikkevann er mangelvare. Folk flest har verken arbeid eller penger. Den frie syriske armeen rykker stadig nærmere byen Al-Bab, ikke langt fra Kabbasin og Aleppo-provinsen. Juma frykter det snart vil smelle i hans by, og at kona og familien hans kan havne i skuddlinja. De kommer seg ikke ut. Ifølge Røde Kors er 92 prosent av dem som blir drept av eksplosive våpen i befolkede områder, sivile.
Ifølge Røde Kors er 92 prosent av dem som blir drept av eksplosive våpen i befolkede områder, sivile
Det tenker Juma på, hver dag. Han er redd.
19. september ble en nødhjelpskonvoi med 31 lastebiler angrepet i Aleppo-provinsen. Det skjedde da frivillige og nødhjelpsarbeidere skulle laste av en forsendelse ved Røde Halvmånes lager i Omrem Al Kubra, like vest for Aleppo by. 20 mennesker ble drept. Mye av nødhjelpa ble også ødelagt, men Røde Kors lar seg ikke stoppe. Organisasjonen har gjenopptatt nødhjelpsarbeidet, med full styrke.
– De fortjener stor respekt, sier Juma Ali.
Han bor for tida i Rana, og er en av 14.153 personer i norske asylmottak. 2.756 av dem er barn. Nå kan han ikke gjøre annet enn å vente. Først på å få innvilget oppholdstillatelsen så han kan få norskundervisning og begynne i jobb så han kan tjene penger og bli gjenforent med kona si. Det var planen da han tok fatt på den til tider farefulle flukten fra Syria, uten henne. De hadde ikke penger til begge, og flukten for risikofylt.
Da innvandringsminister Sylvi Listhaug etter et besøk i Tyrkia i januar konkluderte med at det er «bedre å hjelpe mange i nærområdene enn noen få i Norge», blåste det opp til storm på hjemmebane. Tatt i betraktning at land som Tyrkia, Libanon, Hellas og Italia har tatt imot millioner av flyktninger, opplevde nok mange at «å hjelpe folk der de er», ikke var annet enn et norsk forsøk på å betale seg bort fra å ta sin del av ansvaret for den største flyktningkrisen etter andre verdenskrig – og la andre land ta støyten.
Det var planen da han tok fatt på den til tider farefulle flukten fra Syria, uten henne. De hadde ikke penger til begge, og flukten for risikofylt
Men det er forskjell på å barbere seg og å skjære av seg haka. Det er helt nødvendig å ha to tanker i hodet samtidig. Hjelpeorganisasjoner, ikke minst frivillige i Røde Kors, risikerer livet hver dag for å få hjelpa fram til folk der de er.
Røde Kors ønsker å bruke pengene fra TV-aksjonen i seks geografiske områder som er herjet av krig, konflikt eller vold: Syria, Sør-Sudan, Afghanistan, Somalia, Myanmar og Mellom-Amerika. I tillegg skal noe av pengene brukes til å bistå flyktninger som har kommet til Norge.
Krig rammer alltid de som har minst fra før, hardest. Tenk deg selv, om tilgangen på mat ble borte, om sanitærforholdene ikke lenger fungerte. Tenk deg at skolene stengte. Tenk deg at du havnet midt i skuddlinja. Tenk deg at du måtte flykte, at huset ditt ikke fantes mer. Det hadde vært fint om verdenssamfunnet brydde seg da, selv om uretten ikke rammet dem selv.
Søndag har vi sjansen, helt risikofritt. Frivillige i Røde Kors gjør jobben, hvis vi gjør det mulig. Med fare for egne liv, redder de liv.
Så vi bryr oss – gjør vi ikke?