«The Autopsy of Jane Doe»

Amerikansk skrekk Regi: André Øvredal Aldersgrense 15 år Norgespremiere fredag i Lillestrøm, Lørenskog, Ullensaker og Årnes.

Noe er råttent i skrekkfilmverdenen. Selv om det glimtvis dukker opp filmer som viser at det fortsatt er liv i konseptet selvtortur som popkultur, blir eimen av en hel sjanger som har råtnet på rot stadig sterkere.

Det blir særlig tydelig i «The Autopsy of Jane Doe», som ikke bare er den engelskspråklige debutfilmen til «Trolljegeren»-regissør André Øvredal (hvor ble det av deg i alt mylderet?), men som også er en skrekkfilm som løper sterkt ut fra start – men som i sluttspurten snubler i de samme evinnelige klisjeene som har hjemsøkt majoriteten av innslagene i skrekksjangeren det siste tiåret.

Premisset er enkelt nok: Sjangerpoteten Brian Cox og den en gang unge lovende Emile Hirsch spiller far og sønn obduksjonstekniker, komplett med eget AS og kjellerfasiliteter. Inn kommer et mystisk lik, funnet på et blodig åsted, som den lokale sheriffen sliter med å finne ut av hvor hører til i mordkronologien. Cox og sønn går i gang med undersøkelsene, men det tar ikke lang tid før uforklarlige ting begynner å skje – brutale, sådan.

Den første halvtimen lover godt: Filmen introduserer liket det hele skal dreie seg om, og gir et sympatisk nok inntrykk av de to karakterene hvis arbeidsmiljø snart skal forfalle et hakk eller to. Ser man bort fra en obduksjonsskildring som nok vil sette fart på returreisen til kinopopkornet for enkelte, er det også et ganske fengslende mysteriet de to obduksjonsteknikerne får i fanget.

Selvfølgelig skal det ikke vare. Før du får snudd deg, lesser filmen på med uoppfinnsomme «jump scares» (skvettescener, på godt norsk), overnaturlige finurligheter og en hinsides åpenbar avsløring på mysteriet som innledningsvis pirret interessen.

Hadde det enda bare vært at «The Autopsy of Jane Doe» ikke var verre enn den atypiske skrekkfilm man får mest ut av om man er utstyrt med bingoskjema over sjangerklisjeer: Mørk kjeller, check. Flakkende lys, check. Et så hinsides smalt og ubetydelig plott at filmen ikke klarer å dra i land en spilletid på over halvannen time, check.

«The Autopsy of Jane Doe» drar imidlertid enkelte skrekkvirkemidler og -scener så hinsides alle begrensninger at det nesten blir komisk. Vet du, stryk nesten. Det var nok av fnising å spore underveis i pressevisningen (ikke alle signert undertegnede).

Filmens gjentatte, men stadig like forgjeves forsøk på å forårsake blærelekkasje blir latterlige. Og det er når latteren kommer at «The Autopsy of Jane Doe» rykker ned fra divisjonen fjorårets «Conjuring 2», «Blair Witch» og «Ouija: Origin of Evil» befant seg på – alle tilsynelatende produkter fra samme samlebånd. 

Regissør Øvredal – som hele sju år etter fenomenale «Trolljegeren ikke har mer enn dette å komme med – orkestrerer det hele greit nok, men kan ikke lage gull av gråsteinene manusforfatteren åpenbart har skrevet på:

«The Autopsy of Jane Doe» er nok et livløst tilskudd til en sjanger hvis tilstand forverres for hvert år som går. Det er det mest skremmende.